Knokkelsommer

er ute i verden. Den har til og med fått mottagelse. En god en. Terning med fem øyne på i Dagbladet. Rart med det, men det gjør en forfatter glad. Og urolig. Samtidig. Det er som i drømmene der du klatrer oppover, høyere, høyere, uten tanke på at du skal ned igjen. Men du skal ned. Et sted der oppe i høyden snur du deg og ser: Du skal ned. Og du fatter ikke hvordan du skal greie det. Du fatter det så lite at hvordan du kom deg opp er et mysterium.

Det er stort sett verre i drømmene enn i virkeligheten. Det du hyperføler i drømme er ikke mer enn mild uro i våkenheten. Er konsentrasjon som krakelerer, er irriterende selvoppmerksomhet, en slags sult, gnagende, men ikke verre enn at du holder ut. Likevel. Uro. Kommer det flere anmeldelser? Kommer de til å være gode? Likegyldige? Slakt? Og hvor er de? Hvor blir de av? Ble det med den ene? Vil ha. Vil ikke ha. Vil synes. Vil ikke. Så stort det var med en femmer fra en anerkjent anmelder. Så lite det er i den store sammenhengen. Om noen uker er seieren glemt, pakket ned med andre seire og nederlag. Og så er du bare det lille mennesket du er igjen. Men stort også. Større egentlig, i hverdagen, i hagen, med spaden, med kaffekoppen i solveggen, jaget inn i et hus med vegger og tak av en regnskur, og før du går til sengs om kvelden, en tur ut med hunden, under himmelen. Der det svever nye, ufortalte fortellinger. Strekke seg etter dem. Håpe å nå noe av betydning. En dag. En annen dag.

Anmeldelsen i Dagbladet.

 

Ny roman til høsten? Det blir visst til at den kommer om bare noen uker

For plutselig gikk det unna. Og det passer bra, ettersom det er en fortelling om sommeren. Om livet i en fluktstol. Sommerlivet i en fluktstol. Om flukten. Til og fra. Om å merke livet gå i ring. Omkring de samme ting. Som kjærlighet, tiltrekning, uregjerlig lyst, brennende behov, magi som i: Hvis bare det, så kommer alt det gode til å skje. Alt som oppfyller og befrir. Samtidig. Men aldri, aldri blir det som en trodde at det måtte eller skulle bli. Tittel? Ja. Den er bestemt. Knokkelsommer.

Det blir en bok for voksne folk. Og ungdommer. Med foreldre. For alle som kan slå opp en fluktstol innen rimelig tid.

Alice og alt du ikke vet og godt er det

Denne kom. Og ble nominert til Nordisk Råds pris for barn og ungdomslitteratur. En annen fikk prisen, men det var fint likevel. Veldig fint i grunnen. Og nå skal boka snart på litteraturfestival i Berlin. Eller den til tysk oversatte Alice og alt du ikke vet og godt er det skal dit. Alice og jeg gleder oss. Til det.

jeg nevner det nå, mens vi ennå er en av fire vinnere

Alice Andersen er nominert til Brageprisen 2015. Adam den andre i tredje var også det, så vi hvordan det er å ikke få den. Men jeg og Alice er altså foreløpig kandidater, og det suger vi litt på, kanskje sånn hver annen dag. Vi kommer på det, retter oss litt opp i ryggen, kunne kanskje kommet inn i et lite svev hvis vi hadde vært litt frekkere av oss, men så er det over, og ned i virkelighet som krever at vi står med begge beina godt festa under oss så vi ikke sklir, og faller, mens noen kanskje står like ved, og ser det, og ler. Det ville vært forferdelig. Det ville vært en sånn ting som aldri kan glemmes. Hele livet blir fallene liggende der, like under overflaten i det havet som skvalper rundt i hjernen, de hoper seg og flyter opp når du minst trenger å bli minnet på dem, når du fra før av er litt skjelven eller tynn i huden. Sånn omtrent er livet for Alice Andersen og meg. Jeg sier som Alice tenkte det en kveld:

Tenk om det fantes en supertablett, tenker hun. En som fikk orden på universet. En som gjorde det lett å leve for de som synes det er vanskelig. Bare sånn at en av og til kunne tatt en av dem og kanskje turt å spille prinsesse i et skuespill. Eller i det minste en kanin.

Hvis en ikke vinner priser slipper en i alle fall å gå fram og ta imot og kanskje snuble i penskoene på veien, og falle foran alle så de ser oppunder kjolen, og en kommer ikke til å si noe upassende i takketalen hvis en får fram noe overhodet.

Vinne eller ikke vinne, begge deler er en en lykkelig slutt for innadvendte. Alice Andersen ville sagt at det er fordelen med elendigheten.

(Og for ordens skyld, Øyvind Torseter er også nominert, for tegningene i boka, og det har han fortjent.)

24. novembernotat

Det finnes mening i et gammelt menneskes død. Ikke i selve døden, mesterstykket i magi: forsvinning, aldri, men kroppslig forfall gjør død tilsynelatende forsvarlig. Død, så ufattelig den er, blir liksom forståelig når kroppen ikke orker mer, når den ikke lystrer, ikke gjør det den lett kunne før, i dagene som ikke lenger huskes mer enn drømmer, når kroppen bøyer av og bare helst vil ligge stille, sløv, tett inntil søvnen, inntil drømmene og minner, så det som er ubundet i menneskesinnet kan slippe løst og sveve opp og lengre, og se på alt som renner, brenner, og forsvinner, kommer tilbake, ufortrødent, som bølger mot en strand, som vinder, så det kan se veiene som binder verden sammen, trikkesporene i byene, og flyene, gartnerne med spader når de bøyer seg og puster inn, luktene, av roser og pioner, se barna når bytter plass i rekkene, vinner, eller taper og må gå tilbake til begynnelsen, se begynnelser, begynnelser, begynnelser, sprunget ut av gamle, harde slutter, som spirer av det gamle, harde frøet, om og om igjen, se alle sider av en sak selv om selve saken er forduftet i all oversikten, se alt som kan nevnes ved et navn, for siste gang. Og så har døden hentet den gamle hjem. Som om til fred og full forsoning.

Men jeg skulle gjerne visst, Du, Død, de unge døde, hva skulle du med dem? Døde de bare som rosenknopper i en regnfull sommer, på grunn av helt tilfeldig dårlig sommervær? Døde de som en av altfor mange fugleunger i et rede? Er noen reder altfor fulle selv om det bare er én unge der? Døde de som rådyrkalver i kornet under et treskerskjær? Eller døde de så vi skal stå, i ranet, ribbet, skåret åpne inn til hjertet, i møtet med det meningsløse tapet, og tigge om en dag å få forstå hva liv og død er?

Døde de unge altfor unge så vi aldri skal glemme mesterstykket i magi: Forsvinning.

 

Calla, ukjent.

 

abandoned

Jeg samler bilder, per 2. januar 2015 har jeg samlet 5537. Jeg samler blant annet på forlatte hus og steder, fabrikker, tannlegekontorer, kafeer, hospitaler der ingen jobber lenger, salonger og trapperom, teatre, kinoer og kirker som ikke har vært besøkt på lange tider, forlatte lekeplasser, gjengrodde fornøyelsesparker, ødelagte biblioteker, sinnssykehus, hele byer ingen flyttet inn i likevel, en overflødig undergrunnsstasjon, et, for lenge siden, etterlatt piano som ikke, romantisk, står og spiller for seg selv, jeg samler utrangerte kommandosentraler, for eksempel i Amerika, fangeløse fengsler, venteværelser og barer, rom som noen lo i, noen gråt i, noen sang, øde korridorer, radiobiler uten strøm, tomme senger, tomme stoler, husker der bare vinden gynger. Spor av mennesker i alt. Du merker dem. De er fremdeles fortellinger i vegger, i strukturer, de er folder i et forheng. De har sittet på en rad og sett et lystspill med en hånd de elsket i sin hånd. De har lest en bok som ligger glemt og ødelagt i et biblioteket et ukjent sted i Russland, en bok som kanskje endret alt. De har kjørt en berg og dalbane som barn. De har spist en is som smakte jordbær. De har bedt en bønn under et bilde av Jesus og et lam. På en vegg, inne i et busskur, har de hugget inn et navn i en den slags evighet de trodde at de visste om. Og dratt. Forlatt forteller historier om alt vi ville, alt vi ønsket oss og drømte opp, forteller om hvordan vi trodde det skulle bli en gang, i framtiden, og hvordan vi aldri tenkte på at det ikke skulle fortsette å være som det var. Forteller om hvordan det ikke slo oss, da, at alt tar slutt, men som ruiner skal bli lest av dem som kommer til å se når alt er over, alt forlatt, forbi. Og på den måten, blir det forlatte, omsider, lukket, eller åpnet, inn i evigheten alt så optimistisk ble bygget med en tanke om på en annerledes måte enn det som var opprinnelige tenkte plan, med ting, med sted, med rom.

The Pines Hotel

Bussholdepalsser i Kazakstan, Christopher Herwig

Loneliness, Petr Ulrych, 2008

ALICE ANDERSEN

HETER HUN. Ni år. Løgn. Og hun er ikke god til å juge, så åtte år. Snart ni. Kommet mellom permer for første gang i dag. Har ikke tenkt å la det bli med det selv om hun er skrekkelig introvert. Har ikke tenkt å la det bli eneste gang hun kommer mellom permer selv om hun hater å vise seg fram. For forfatteren liker det. Å vise henne fram. Vise fram et barn som liker best å få være litt i fred. Fordi slike barn trenger å bli sett selv om de ikke gjør så mye for det. De trenger å bli verdsatt, ikke bare fordi de er mennesker som alle andre, men nettopp fordi de er introverte.

På samme måte som en heier på barn som stiller i Idol, synger i juleselskaper, har tusen venner eller kommer i første rekke fordi de roper med høy røst, må det heies på de stille barna. Ikke for at de skal begynne å synge eller rope eller le av alt, – nei, de skal heies på fordi de er så bra på å være vendt innover i stedet for å være utadvendte.

Vi trenger de innadvendte barna som skal bli til de innadvendte voksne på samme måte som vi trenger de utadvendte. Innadvent er en kvalitet som utfyller det utadvendte. Det er en misforståelse at det er noe galt med dem som holder litt igjen. De har det fint. De ville hatt det finere hvis deres måte å være i verden på var gjenstand for like stor begeistring som den som blir de utadvendte barna til del.

En kan kjenne de introverte barna igjen på at de gjerne tilbringer tid alene, leser eller bare tenker. Å tenke over ting er ofte en stor og viktig del av livet deres. De snakker ikke gjerne om alt de føler, og i hvert fall ikke umiddelbart og aldri høyt. De beskytter sin egen sfære og kan finne på å trekke seg tilbake hvis de blir bedt om å «åpne seg litt opp». De har ikke, og trenger ofte ikke mange venner. Hvis de ledes til å tro at mange venner er det eneste riktige, som lett kan skje i vår kultur, vil de kunne tro det er noe galt med dem, vil de kunne tro de ikke er like elskverdige som de som har en flokk av venner omkring. Hvis introverte barn hadde hatt det, hadde de gått hjem. Introverte barn er ofte hjelpeløst ærlige, så ærlige noen ganger at de for eksempel kan ha vondt for å takke for en gave hvis de ikke liker den. Den andre siden av den mynten er at en som oftest kan stole på dem herfra og til evigheten. De introverte barna svikter sjelden en venn. De smiler ikke alltid, for de kjenner ofte etter, og da kjenner de at livet er en nokså alvorlig sak. De smiler ikke falskt. De vil aldri være midtpunktet i selskaper, men den som tar seg tid og gir seg i snakk med dem vil ofte finne veldig interessante hoder og noen ganger også unike begavelser. Fordi de står så ensomt, der ikke mange står, ser de verden fra et sjeldent sted.

Jeg har tenkt på det

eller det er en tanke som besøker nå og da, som om den er en skikkelse. Jeg er et rom den kan gå inn i. Der stanser tanken hvis jeg er stille nok og merker den. Den lytter også. Den ser seg omkring. Jeg ser, gjennom den, glimt av det jeg oftest overser. Tanken ommøblerer alltid litt, flytter på noe, trekker noe fram fra støv og skygger, skyver noe annet bak en liksom liten, uanselig ting, eller kanskje ikke uanselig, ikke så liten, likevel. Høyst sannsynlig ikke, ettersom denne tanken, som besøker meg, mer og mer jevnlig, ikke forklarer seg med store ord og annet bråk. Det denne tanken, nokså stillferdig, men likevel, hensynsløst, flytter, skyver unna, trekker fram, uten hast, uten leven er et noe annet ståsted, et noe annet syn, på verden, på meg selv: JEG ER DEN ANDRE. Som oftest er jeg det. Jeg er den andre like mange ganger flere som det finnes mennesker på jorda enn jeg er meg selv.

Måtte det vi kanskje ikke vet vi ønsker oss, men trenger, komme til oppfyllelse i det nye året, ikke bare det vi tror vi ønsker oss. Det ønsker jeg for alle, for hvem jeg er den andre.

Bassenget/Don’t Panic

Det var i slutten av mai. Hun var åtte. Hun gikk alene hjem fra skolen og bestemte seg for at hun ville lære å svømme. Hun ble påmeldt et kurs på Frognerbadet. Hun tok trikken til byen og gikk langs gjerdet bort til porten. Hun tok fram kortet som viste at hun hadde betalt. Hun slapp inn. Hun, og noen andre unger på omtrent hennes egen alder, ble samlet opp av en svømmeinstruktør med en blank fløyte i et bånd rundt halsen. Den lød som en advarsel da han blåste i den. Han beordret alle inn i garderoben. De skiftet i hvert sitt avlukke før de ble samlet sammen igjen. De leverte byltene med klær og sko til en dame bak en skranke. De fikk en strikk med nummer på i bytte. De tredde den på de bare håndleddene sine. De passet på å ikke komme bort i hverandre da de gikk, tynne og bleke, nesten nakne, nesten blå, etter svømmeinstruktøren mot nedre basseng. De gikk gjennom dusjen som alltid rant. De gikk inn på flisene som i ren og fullkommen orden omsluttet og inneholdt bassenget.

Da hun, under sterk påvirkning av klor, hadde sitt, jeg kan holde meg flytende-øyeblikk, var hun for alltid forandret. Ingen kunne se det på henne da hun tok trikken hjem, men hun kom aldri til å bli den samme igjen.

Bassenget: en sublim form for total kontroll av en natur som når som helst kan ta hevn.

1. Christian Coigny 2. Daniel Lachenmeier 3. Richard Misrach, Diving Board, Salton Sea, 1983 4. Unknown 5. Steven Quinn, Don’t Panic

Nicole Kidman snakker ut og svever videre

Nicole Kidman åpner opp og snakker ut om forholdet til Tom Cruise i Dagbladet i dag. Jeg klikker meg inn, pleier ikke gjøre det når folk snakker ut, for de sier sjelden noe av betydning, men Nicole og Tom og Keith, det må jeg følge litt med på. Særlig Nicole interesserer meg. Hun har vært med en stund, men er den samme, evig ung, like vakker, like gjennomsiktig, like tynn. Hun ser ut som hun veier mindre enn ingenting. Hun svever, mer enn går, med isblå øyne, gyllent hår og lange, lange bein selv engler må misunne henne. Hun er uvirkelig, men ikke desto mindre, hun går beviselig omkring på den samme kloden der jeg snubler og går regelmessig på trynet. Nicole kan ikke snuble. Hun ligner helt presis på illustrasjoner av prinsessene jeg leste om da jeg var liten unge. Hun er syntesen av dem samlet i en skikkelse. Slikt snubler ikke. Slikt kan ikke falle. Slikt kan i høyden lide litt en stund, for så å løftes til en enda høyere og nådigere sfære der slikt lyser bare enda klarere.

Nicole snakker ut, skriver Dagbladet, om tida da hun var gift med Tom:

– Det er noe med den slags tilværelse. Hvis man virkelig fokuserer på hverandre og er i den kjærlighetsboblen er det veldig fengende, sier hun og fortsetter:

– Det er bare én annen person som går igjennom det samme og det er svært romantisk.

Jeg skjønner selvsagt ikke hva hun mener, men jeg skjønner det er lykke, og jeg skjønner: Nicole har åpnet opp for noe vesentlig antagelig, jeg er lukket inn. Hun fortsetter å åpne seg. Hun sier om sin nye kjæreste, om Keith, som ligner Tom helt til forveksling, hun sier: Jeg …

–  Har møtt min store kjærlighet

Kidman skal ha vært lykkelig under sitt ekteskap med filmstjerna, men gjør det tydelig i intervjuet med magasinet at sitt nåværende ekteskap med Keith Urban er enda bedre.

Burde vært «hennes ekteskap med», men det gjør ingenting, jeg forstår hva Dagbladet mener, og jeg er glad på Kidmans vegne, for jeg elsker henne, og jeg tror hun elsker meg, selv om jeg er mye tyngre enn henne, snubler lett og faller hardt og normalt. Men jeg reiser meg. Slik at Nicole kan åpne seg for meg igjen, ved neste Dagblad-korsvei. Jeg vil alltid være der for henne, som hun er der for meg.

Tom og Nicole før

Keith og Nicole nå

Se hvordan Nicole svever, nesten flyr selv om hun holder seg hardt fast i Keith

Keith holder henne nede, men hun rører knapt ved jorden  …

… selv om hun konsentrerer seg og later som.

Ingen, ingen, ingen beveger seg så lett som Nicole, som en flortynn blonde, en knipling. Ingen er så nesten ikke-eksisterende. En vakker dag kan ingenting og ingen holde Nicole fast lenger, selv ikke en tredje ektemann og enda mer lykke.

Jeg regner med at Dagbladet holder kontakten med Nicole og holder meg oppdatert.