Bassenget/Don’t Panic

november 4, 2013 § 2 kommentarer

Det var i slutten av mai. Hun var åtte. Hun gikk alene hjem fra skolen og bestemte seg for at hun ville lære å svømme. Hun ble påmeldt et kurs på Frognerbadet. Hun tok trikken til byen og gikk langs gjerdet bort til porten. Hun tok fram kortet som viste at hun hadde betalt. Hun slapp inn. Hun, og noen andre unger på omtrent hennes egen alder, ble samlet opp av en svømmeinstruktør med en blank fløyte i et bånd rundt halsen. Den lød som en advarsel da han blåste i den. Han beordret alle inn i garderoben. De skiftet i hvert sitt avlukke før de ble samlet sammen igjen. De leverte byltene med klær og sko til en dame bak en skranke. De fikk en strikk med nummer på i bytte. De tredde den på de bare håndleddene sine. De passet på å ikke komme bort i hverandre da de gikk, tynne og bleke, nesten nakne, nesten blå, etter svømmeinstruktøren mot nedre basseng. De gikk gjennom dusjen som alltid rant. De gikk inn på flisene som i ren og fullkommen orden omsluttet og inneholdt bassenget.

Da hun, under sterk påvirkning av klor, hadde sitt, jeg kan holde meg flytende-øyeblikk, var hun for alltid forandret. Ingen kunne se det på henne da hun tok trikken hjem, men hun kom aldri til å bli den samme igjen.

Bassenget: en sublim form for total kontroll av en natur som når som helst kan ta hevn.

6c84e1420166ae34a3c46c4cb803169c

797daf391092cf8faa7a5e18102b3b3a

5b672fedbe7c2a24ecf4040052e00796

6ec4c83e30094ed449387e29f1347ca9

eccf34b2f61c2d34b2703523c229bfaf

1. Christian Coigny 2. Daniel Lachenmeier 3. Richard Misrach, Diving Board, Salton Sea, 1983 4. Unknown 5. Steven Quinn, Don’t Panic

alle mine døde / dead heroes in wonderland

august 20, 2013 § Legg igjen en kommentar

d6bb7b3cc3ea456e1dbea19e27876237

055fee24fd836cdd1e414d912a1b0c3a

tumblr_mb5g0wxFo51qz5q5oo1_500

5f4a20edfdfb32910eca69eede3b27ef(first pic from LarryNicosiaPhoto, others unknown)

 

Mørke

juli 31, 2013 § 2 kommentarer

Du tror du vet hva mørke er. Det mørkner hver kveld. Solen går ned, eller mer korrekt, jorda dreier seg om sin egen akse igjen, og vi sier det blir mørkt, men det gjør ikke det. Vi tilbringer nettene i byer eller forsteder og vet ikke lenger hvordan en nattehimmel der de fjerneste stjerner kan anes ser ut. Vi ser ikke Melkeveien lenger. Vi har glemt at den finnes, for vi vet ikke hva nattemørke er.

En helt mørk himmel er så mørk at den lyser. Av stjerneskinn. Av måner i ny eller ne. Vi har glemt at vi kan se alt vi behøver å se om natten i lyset fra en fullkommen mørk himmel. Og mer. Mye mer.

Da Galileo levde i Firenze for fire hundre år siden kunne alle se myriadene av stjerner på himmelen, men bare Galileo hadde teleskop. Nå kan ingen lenger se stjernene for kunstig lys, men alle har teleskoper. Menneskene står i vinduene, på takene, på åsene utenfor byene og ser gjennom linsene, opp, men de ser bare de aller største og klareste stjernene og planetene, og bare så vidt. De peker. Der er den, sier de. Og er ikke det en til? sier de.

Så lite er universet blitt i vår opplyste verden.

24e49612d4a1eab0bc281ea9700201af

0999a58fdad35d88e55c9ad8107a843a

Horacio Devoto’s Portfolio

november 4, 2012 § 2 kommentarer

det er mørkt. høstmørkt klokken 1800 om kveldene. i nesten to måneder til skal det bli mørkere og mørkere. og det skal bli kaldere før det blir varmere igjen. det er hvis kloden fremdeles henger på plassen sin i universet og snurrer rundt sin egen akse som om ingenting. det er hvis ikke en storm i verdensrommet plutselig skulle feie den bort til ulevelige områder i melkeveien eller andre galakser. men det virker stabilt. sånn nogenlunde. for en som synes hundre år er nokså lenge. for ikke å snakke om tusen. alt jeg vet er at hver dag har solen kommet opp over horisonten og gått ned igjen uten å krangle. dagen er noen ganger kortere og noen ganger lengre, men det som ikke er likt med dagen fra dag til dag er i alle fall likt fra år til år. det er betryggende. likevel har jeg lyst på en storm. jeg har lyst at noe skal rive i trærne sånn som det gjorde i trærne i New York da Sandy for forbi henne her for noen døgn siden. jeg har lyst å lene meg mot vinden og se at det pisker fra himmelen ned mot plener og asfalt og gatestener. jeg vil at trær skal velte over og ødelegge biler. jeg har lyst å sitte inne og kjenne og se at strømmen går. endelig. jeg har lyst å greie meg på hermetikk og fyre med ved. hvorfor har jeg det?

jeg vil at alt skal være ved det samme i universet i all tid. og samtidig vil jeg gjerne rives i filler sammen med det. jeg vil ha forandring av dimensjoner. men jeg vil ikke spise hermetikk og fyre med ved i all evighet. sånn er det med det.

måtte jeg velge valgte jeg fred og fordragelighet. men på en måte kan jeg forstå de som velger ufred og krigen.

Horacio Devoto’s Portfolio.

hva jeg ville gjøre hvis jeg visste jeg ikke kunne feile?

mai 5, 2012 § Legg igjen en kommentar

jeg trodde, mye, men ved ettertanke, enkle ting en vanskelig kan feile med, som å stå lenge, kanskje en hel dag, og se på et eldgammelt tre, som å lukte på ved, og etterpå, anelsen røyk i rommet når den brenner og varmer, som å åpne et granateple en dag, i november, spise det, eller ringe til en jeg kjenner og savner, og hvis det var vår, vaske et vindu, plukke sopp hvis det var høst, selv om det regnet, som å gå, snu, gå hjem når jeg ikke vil gå lenger, som å svømme i ferskvann en sommer, – eller bare drømme om det …

jeg vet ikke hva det skulle være jeg ville gjøre hvis jeg visste jeg kom til å greie det. det er et djevelens spørsmål. men jeg blir ikke fristet. jeg ville ikke, en gang, om jeg aldri så mye kunne, reddet verden fra ondskap som finnes.

men jeg ville nok fløyet hvis jeg kunne gjort det. noe sånt noe. noe med himmelen. noe med vinger. noe høyt oppe.

da blir det å nedtegne, flyvning, i boken for alt det forliste. det forliste som får alt det som ikke forliser til å skinne. som det at en får gå omkring og leve på denne jorden. så lenge.

alt kunne lett vært annerledes …

juni 19, 2011 § 2 kommentarer

… hvis jeg ikke hadde løpt så fort den dagen da jeg hadde glemt en avtale og kom meg fram i tide, alt kunne vært annerledes hvis jeg ikke hadde dratt på badestranden og solt meg en junidag med varme, men vært hjemme og åpnet døren, alt kunne vært annerledes hvis jeg ikke, i november, hadde tenkt at, nå skifter jeg den lyspæren, nå går jeg ut og handler, alt kunne vært annerledes hvis jeg i stedet hadde kjørt til Frogner plass med trikken om høsten da det stormet, alt kunne vært annerledes hvis jeg hadde holdt meg hjemme og lest en bok den kvelden, jeg kunne våknet alene dagen etter, jeg kunne kjent én mindre, alt kunne vært annerledes hvis jeg ikke hadde vært forkjølet da de andre dro til Kjøbenhavn og ranglet, alt kunne vært annerledes hvis jeg hadde stanset og tenkt meg om alle de gangene jeg skyndet meg av gårde eller hvis jeg hadde skyndet meg de gangene jeg stanset og så meg om, og tenk om jeg hadde valgt annerledes hver gang jeg kunne gjort det, eller om jeg bare hadde valgt annerledes én eneste gang, det ville ikke spilt noen rolle om det var et vanskelig og betydelig, eller et lite og prosaisk, valg, et mellom, hvilke sko i dag, hvilken kåpe, den sorte eller den hvite. Alt hadde vært annerledes om jeg hadde tatt den blå. Jeg kunne vært gift med en helt annen, eller jeg kunne levd alene, jeg kunne bodd et annet sted, eller i et annet land, jeg kunne hatt et annet barn, jeg kunne hatt mange, jeg kunne vært en annen. Jeg kunne vært tusen andre jeg aldri kommer til å kjenne. Men ikke nok med det, hele verden ville vært annerledes. Alle andres liv ville vært annerledes hvis jeg hadde handlet annerledes i en eneste av mine handlinger. Jeg kan lukke øynene og se hvordan en handling sprer seg sånn som ringbildet i vann. Det er uendelige forunderlig i hvilken grad vi mennesker er resiproke. Er én menneskehet. Sømmet sammen i én vev. Det er forunderlig å tenke på i hvilken grad vi er uendelig ansvarlige for alt vi gjør, og samtidig, mystisk, prisgitt alle andres valg, eller at de ikke valgte, men lot seg flyte, hver gang noe skjer. Det skjer og skjer, hvert nå, hvert øyeblikk. Det vi skal bli. Vi er i sannhet et vi. Et menneskehav med ringhandlinger i.

lifebuoy fra alec finlays circle poems

the final sentence

januar 30, 2011 § Legg igjen en kommentar

The rivers, lakes and ocean all stood still,

And nothing stirr’d within their silent depths;

Ships sailorless lay rotting on the sea,

And their masts fell down piecemeal: as they dropp’d

They slept on the abyss without a surge—

The waves were dead; the tides were in their grave,

The moon, their mistress, had expir’d before;

The winds were wither’d in the stagnant air,

And the clouds perish’d;

Darkness had no need

Of aid from them—She was the Universe.

 

Darkness by Lord Byron

reblogged from The final sentence

Picture reblogged from The Astronomist

 

Where Am I?

You are currently browsing the begrenset/uendelig category at torunlian.