Horacio Devoto’s Portfolio

november 4, 2012 § 2 kommentarer

det er mørkt. høstmørkt klokken 1800 om kveldene. i nesten to måneder til skal det bli mørkere og mørkere. og det skal bli kaldere før det blir varmere igjen. det er hvis kloden fremdeles henger på plassen sin i universet og snurrer rundt sin egen akse som om ingenting. det er hvis ikke en storm i verdensrommet plutselig skulle feie den bort til ulevelige områder i melkeveien eller andre galakser. men det virker stabilt. sånn nogenlunde. for en som synes hundre år er nokså lenge. for ikke å snakke om tusen. alt jeg vet er at hver dag har solen kommet opp over horisonten og gått ned igjen uten å krangle. dagen er noen ganger kortere og noen ganger lengre, men det som ikke er likt med dagen fra dag til dag er i alle fall likt fra år til år. det er betryggende. likevel har jeg lyst på en storm. jeg har lyst at noe skal rive i trærne sånn som det gjorde i trærne i New York da Sandy for forbi henne her for noen døgn siden. jeg har lyst å lene meg mot vinden og se at det pisker fra himmelen ned mot plener og asfalt og gatestener. jeg vil at trær skal velte over og ødelegge biler. jeg har lyst å sitte inne og kjenne og se at strømmen går. endelig. jeg har lyst å greie meg på hermetikk og fyre med ved. hvorfor har jeg det?

jeg vil at alt skal være ved det samme i universet i all tid. og samtidig vil jeg gjerne rives i filler sammen med det. jeg vil ha forandring av dimensjoner. men jeg vil ikke spise hermetikk og fyre med ved i all evighet. sånn er det med det.

måtte jeg velge valgte jeg fred og fordragelighet. men på en måte kan jeg forstå de som velger ufred og krigen.

Horacio Devoto’s Portfolio.

kort fortelling: søndag morgen (rød)

mai 13, 2012 § Legg igjen en kommentar

 

 

 

 

happens …

mai 1, 2012 § Legg igjen en kommentar

både og

mars 8, 2012 § 1 kommentar

This slideshow requires JavaScript.

politics / et flertallsord

oktober 17, 2011 § Legg igjen en kommentar

Andy Warhole, Red Lenin

A portrait of Mao Zedong with two bullet holes put there by Easy Rider star Dennis Hopper

Leon Trotsskys hjerne

Cloudcatcher

september 23, 2011 § 2 kommentarer

Jorden, en stjerne på himmelen, skinner. Eller den gjenskinner egentlig bare lyset fra soler, stjerner som brenner og brenner og brenner seg selv til de brenner i stykker. Hvis det fantes en grense for universet, en avslutning, ville lyset fra alle disse soler stanse og skinne tilbake igjen. Hvis natten blir borte, og lys som en dag, har det skjedd. Da vil vi få vite noe om ytterste ute. Det vil være et svar. Men underlig lite. For hva er det utenfor der igjen? Vi kan ikke, selv om vi tror det, forestille oss ”endelighet”. Og likevel, vi klamrer oss til denne lille stjernen vi har med nebb og med klør og forstand, vi undersøker dens sammensetning til minste detalj, vi stikker i den og graver, vi tar svære sjanser og glemmer daglig, hvor stort alt er, i både rommet og tiden. Men om natten husker vi det igjen, i mørket, i søvn og i drøm og i nettene da vi er våkne og ikke får hvile, da merker vi, husker, uendeligheten, vi husker den inne i den. Og vi minnes vagt, – alt vi koker og rører i hop på jorden, vi kan ikke fatte alt. Vi erkjenner, forstår det. Men så blir det lyst og går galt. Vi husker bare at vi skal dø igjen.

ParkeHarrison, TheArchitect'sBrother, Cloudcatcher

bedring

september 17, 2011 § Legg igjen en kommentar

… i hvert fall noen som ser utover. og det ser ut som ingenting interesserer dem. det ser ut som de har stått der en stund. de kanskje fyller inn. de går tilbake til parkeringsplassen, setter seg i bilene og kjører hjem. snart er det søndag kveld igjen.

(greg eason var grei og illustrerte.)

 

 

Where Am I?

You are currently browsing the diffust category at torunlian.