Bassenget/Don’t Panic

november 4, 2013 § 2 kommentarer

Det var i slutten av mai. Hun var åtte. Hun gikk alene hjem fra skolen og bestemte seg for at hun ville lære å svømme. Hun ble påmeldt et kurs på Frognerbadet. Hun tok trikken til byen og gikk langs gjerdet bort til porten. Hun tok fram kortet som viste at hun hadde betalt. Hun slapp inn. Hun, og noen andre unger på omtrent hennes egen alder, ble samlet opp av en svømmeinstruktør med en blank fløyte i et bånd rundt halsen. Den lød som en advarsel da han blåste i den. Han beordret alle inn i garderoben. De skiftet i hvert sitt avlukke før de ble samlet sammen igjen. De leverte byltene med klær og sko til en dame bak en skranke. De fikk en strikk med nummer på i bytte. De tredde den på de bare håndleddene sine. De passet på å ikke komme bort i hverandre da de gikk, tynne og bleke, nesten nakne, nesten blå, etter svømmeinstruktøren mot nedre basseng. De gikk gjennom dusjen som alltid rant. De gikk inn på flisene som i ren og fullkommen orden omsluttet og inneholdt bassenget.

Da hun, under sterk påvirkning av klor, hadde sitt, jeg kan holde meg flytende-øyeblikk, var hun for alltid forandret. Ingen kunne se det på henne da hun tok trikken hjem, men hun kom aldri til å bli den samme igjen.

Bassenget: en sublim form for total kontroll av en natur som når som helst kan ta hevn.

6c84e1420166ae34a3c46c4cb803169c

797daf391092cf8faa7a5e18102b3b3a

5b672fedbe7c2a24ecf4040052e00796

6ec4c83e30094ed449387e29f1347ca9

eccf34b2f61c2d34b2703523c229bfaf

1. Christian Coigny 2. Daniel Lachenmeier 3. Richard Misrach, Diving Board, Salton Sea, 1983 4. Unknown 5. Steven Quinn, Don’t Panic

sans soleil / chris marker / 1983

august 18, 2013 § Legg igjen en kommentar

tumblr_mpm4trIHHb1szpm73o3_500

tumblr_mpm4trIHHb1szpm73o2_500

tumblr_mpm4trIHHb1szpm73o4_500

tumblr_mpm4trIHHb1szpm73o5_500

tumblr_mpm4trIHHb1szpm73o6_500

tumblr_mpm4trIHHb1szpm73o1_500

r. m. rilke

august 10, 2013 § Legg igjen en kommentar

ba3400a1bda6d17ee25a401022b0ab33

Letter …

juni 2, 2011 § Legg igjen en kommentar

J.W.v G.s brev til Marianne von Willemer … han så henne aldri igjen. Gingko treet sto i hagen hans, han tok selv et blad fra det og presset det før han la det inn brevet. Treet står der ikke lenger nå.

Dieses Baums Blatt, der von Osten
Meinem Garten anvertraut,
Gibt geheimen Sinn zu kosten,
Wie’s den Wissenden erbaut.

Ist es ein lebendig Wesen,
Das sich in sich selbst getrennt?
Sind es zwei, die sich erlesen,
Dasz man sie als Eines kennt?

Solche Frage zu erwidern,
Fand ich wohl den rechten Sinn:
Fühlst du nicht an meinen Liedern,
Dasz ich Eins und doppelt bin?

«All that happens is symbol, and as it represents itself perfectly, it points to the rest …»

Johann Wolfgang von Goethe, Letter to Schubarth, 2 April, 1818

glassperlespillet

januar 27, 2011 § Legg igjen en kommentar

 

en leksjon i dramaturgi rett og slett

november 17, 2010 § Legg igjen en kommentar

Erin Hanson sier det rett ut i sin «Need To Want Less»-serie. Så rett ut at det nesten er irriterende. Og glimrende dramaturgi. «Want» går i dass, selvfølgelig, og langsomt erkjennes «Need» og hva har vi da? Vi har vokst opp litt. (Og vi har en bra historie.)

… sier Erin Hanson og, – «That’s it», som Janis Joplin sa det så fint.

en solskinnshistorie (kanskje mest for et barn, og kanskje bare på en måte)

mars 13, 2010 § Legg igjen en kommentar

Det handler om Lille Perle, en dråpe fra en sky, antagelig fra en av de vi kaller perlemorskyer. Hun ville så gjerne ned på jorda, hun syntes det så veldig fint ut, så mange ting, slott og sjøer og byer og sauer og kuer. Lille Perle maste og maste og fikk lov til slutt. Hun falt. Hun gikk rundt på jorda en stund, men nesten ingenting var sånn som det hadde sett ut fra oven. En nokså vanlig erfaring. Men det er ikke sånn at det hjelper å si det til folk eller dråper. Du må ned der å kjenne det selv, på kroppen. Det gikk som det måtte, Lille Perle ville tilbake til himmelen sin og skyen og begynte å gråte. Da kom et et eller annet forbi, jeg vet ikke hva, så god i fransk er jeg heller ikke, men i hvert fall, det som kom forbi sa: Rop på solen. Og Lille Perle ropte på solen. Sol, jeg vil tilbake til skyen min! Og solen sa, okei da. Den skinte på Lille Perle av all sin kraft. Og Lille Perle ble varm og steg og steg og steg som en såpeboble til vers. Det gikk så lett at hun nesten trodde hun gjorde det selv. Og hun jublet. Snart var hun tilbake i perlemorskyen sin sammen med de millioner av andre dråper med vann hun hadde forlatt. Hun var veldig lettet og glad. Hun fortalte de andre om alt og avsluttet med: Jeg drar aldri tilbake til jorden igjen. Å, joda, sa perlemorskyen litt strengt, jeg beklager, men alle dere dråper skal ned der igjen, dere skal ned neste gang jeg gråter.

(Dette er bare siste side av denne lille franske boken, men jeg regner med at Lille Perle i begynnelsen var en nokså hovmodig dråpe helt på randen av perlemorskyen som syntes hun var penere og bedre enn de andre dråpene og at hun derfor fortjente spesialbehandling, som f.eks egen reise til jorden på første klasse, men hva var det hun lærte? Du er ikke bedre enn de andre dråpene fordi du er framme i lyset, du stiller bare de andre i skyggen … Noe sånt noe. Eller det er best å være sammen om saker og ting, ikke være alene. Eller alt til sin tid. Eller det går som det må, og det er ikke du som bestemmer: du skal ned, du skal opp, du skal ned og så skal du opp igjen, osv.)

Where Am I?

You are currently browsing the dramaturgi category at torunlian.