abandoned

desember 31, 2014 § Legg igjen en kommentar

Jeg samler bilder, per 2. januar 2015 har jeg samlet 5537. Jeg samler blant annet på forlatte hus og steder, fabrikker, tannlegekontorer, kafeer, hospitaler der ingen jobber lenger, salonger og trapperom, teatre, kinoer og kirker som ikke har vært besøkt på lange tider, forlatte lekeplasser, gjengrodde fornøyelsesparker, ødelagte biblioteker, sinnssykehus, hele byer ingen flyttet inn i likevel, en overflødig undergrunnsstasjon, et, for lenge siden, etterlatt piano som ikke, romantisk, står og spiller for seg selv, jeg samler utrangerte kommandosentraler, for eksempel i Amerika, fangeløse fengsler, venteværelser og barer, rom som noen lo i, noen gråt i, noen sang, øde korridorer, radiobiler uten strøm, tomme senger, tomme stoler, husker der bare vinden gynger. Spor av mennesker i alt. Du merker dem. De er fremdeles fortellinger i vegger, i strukturer, de er folder i et forheng. De har sittet på en rad og sett et lystspill med en hånd de elsket i sin hånd. De har lest en bok som ligger glemt og ødelagt i et biblioteket et ukjent sted i Russland, en bok som kanskje endret alt. De har kjørt en berg og dalbane som barn. De har spist en is som smakte jordbær. De har bedt en bønn under et bilde av Jesus og et lam. På en vegg, inne i et busskur, har de hugget inn et navn i en den slags evighet de trodde at de visste om. Og dratt. Forlatt forteller historier om alt vi ville, alt vi ønsket oss og drømte opp, forteller om hvordan vi trodde det skulle bli en gang, i framtiden, og hvordan vi aldri tenkte på at det ikke skulle fortsette å være som det var. Forteller om hvordan det ikke slo oss, da, at alt tar slutt, men som ruiner skal bli lest av dem som kommer til å se når alt er over, alt forlatt, forbi. Og på den måten, blir det forlatte, omsider, lukket, eller åpnet, inn i evigheten alt så optimistisk ble bygget med en tanke om på en annerledes måte enn det som var opprinnelige tenkte plan, med ting, med sted, med rom.

The Pines Hotel

The Pines Hotel

Bussholdepalsser i Kazakstan, Christopher Herwig

Bussholdepalsser i Kazakstan, Christopher Herwig

Loneliness, Petr Ulrych, 2008

Loneliness, Petr Ulrych, 2008

Jeg har tenkt på det

desember 31, 2013 § Legg igjen en kommentar

eller det er en tanke som besøker nå og da, som om den er en skikkelse. Jeg er et rom den kan gå inn i. Der stanser tanken hvis jeg er stille nok og merker den. Den lytter også. Den ser seg omkring. Jeg ser, gjennom den, glimt av det jeg oftest overser. Tanken ommøblerer alltid litt, flytter på noe, trekker noe fram fra støv og skygger, skyver noe annet bak en liksom liten, uanselig ting, eller kanskje ikke uanselig, ikke så liten, likevel. Høyst sannsynlig ikke, ettersom denne tanken, som besøker meg, mer og mer jevnlig, ikke forklarer seg med store ord og annet bråk. Det denne tanken, nokså stillferdig, men likevel, hensynsløst, flytter, skyver unna, trekker fram, uten hast, uten leven er et noe annet ståsted, et noe annet syn, på verden, på meg selv: JEG ER DEN ANDRE. Som oftest er jeg det. Jeg er den andre like mange ganger flere som det finnes mennesker på jorda enn jeg er meg selv.

Måtte det vi kanskje ikke vet vi ønsker oss, men trenger, komme til oppfyllelse i det nye året, ikke bare det vi tror vi ønsker oss. Det ønsker jeg for alle, for hvem jeg er den andre.

outside/inside by catrin arno

september 2, 2012 § Legg igjen en kommentar

sommerferie på landet

juli 8, 2012 § Legg igjen en kommentar

nå tørker skydekket langsomt opp og snart, om litt, er restene av grått forsvunnet og det blir sommerblått og sommerhvitt på himmelen. så lite skal det til for å gjøre en nordmann godt fornøyd med dagen. en som skal ut og rydde litt i hagen. en som skal luke mellom caprifol og roser og brenne døde greiner og annen dritt til kvelden, en som skal flytte en clematis og hente flere rullesteiner til stien mellom huset sitt og dusjen, en som, når hun ikke er på landet, men i byen, tror at hagen bare ligger der og venter med gresset og hekken klippet, med steiner allerede båret, med bedene i orden og luket. å eie et hus eller et slott på avstand er lett som ingenting, til og med å eie hele verdensdeler kan virke enkelt når en ligger stille under dynen i en seng og drømmer, men når du står med begge beina i det, er det litt å gjøre selv om du bare står med beina i en blomstereng. da er det fint med skydekket som damper bort og solen som kommer frem så en kan gå ut og hvile seg i ferien en arbeidsdag igjen. velsignet være begjæret, jorden og slavene av den.

fra drømmehagen, – og så en nokså mye enklere natur, men trist.

outside/inside

mai 19, 2012 § Legg igjen en kommentar

 

Leonardo da Vinci, A Copse of Trees, 1508

Blodets baner i hånden, langt senere …

inside/outside

mai 2, 2012 § Legg igjen en kommentar

tarmene, brystet, eggstokkene, musklenes forbindingspunkter til skjelettet, huden, omsluttningen av, først og fremst, vann. fra polpunkt til polpunkt.

inside/outside & outside/inside

oktober 11, 2011 § 2 kommentarer

Once upon a time in America, Sergio Leone, 1984

Nostalghia, Andrej Tarkovskij, 1983 –

Og egen nostalgi, (fra gresk, nostos, å vende hjem, algos, smerte, brukt som beskrivelse på en medisinsk tilstand, en spesiell form for melankoli) lengsel etter fortid, idealisert, forskjønnet av tid i utvidede øyeblikk som:

– Eplekjerren med de to barna fra «Ivans Barndom».

– Gutten, i «Andrej Rubljov», som sier han kjenner hemmeligheten ved klokkestøping. Han gjør ikke det. Og likevel, av nød og gjennom inderlig bønn, støper han den den mest fullkomne klokke skapt.

– Vinden i trekronene i «Speil» når den beretter at et nytt menneske kommer. Snart.

– De elskende som svever, vektløst, i «Solaris». (A.T.: Det mest fullkomne bilde på kjærlighet.)

( fra Speil )

– Stalkers sammenbrudd ved inngangen til rommet «der alle ønsker oppfylles».

Here we are, at the treshold. This is the most important moment of your lives. You have to know that here your most cherished wish will come true. The most sincere one. The one reached through suffering. (fra Stalker)

– Den siste sekvensen i «Nostalghia» der Gorchakov bærer brennende lys fra den ene siden til den andre av et tomt basseng i den tro at han bærer den menneskelige ånd. Og at det er nødvendig.

– «The Sacrifice», huset brenner, alt Alexander elsket og eide er ofret for at jorden ikke skal gå til grunne i en menneskeskapt katastrofe. Og så vet ikke Alexander lenger om det var noe han trodde/drømte eller om det var sant. Han løper rundt på jorden han har ‘reddet’ en siste gang før han blir fanget, lagt inn på båren i sykebilen og kjørt vekk.

Da var Andrej Tarkovskij selv rammet av dødlig kreft.

 Fra «The Sacrifice».

Where Am I?

You are currently browsing the inside/outside category at torunlian.