Bassenget/Don’t Panic

november 4, 2013 § 2 kommentarer

Det var i slutten av mai. Hun var åtte. Hun gikk alene hjem fra skolen og bestemte seg for at hun ville lære å svømme. Hun ble påmeldt et kurs på Frognerbadet. Hun tok trikken til byen og gikk langs gjerdet bort til porten. Hun tok fram kortet som viste at hun hadde betalt. Hun slapp inn. Hun, og noen andre unger på omtrent hennes egen alder, ble samlet opp av en svømmeinstruktør med en blank fløyte i et bånd rundt halsen. Den lød som en advarsel da han blåste i den. Han beordret alle inn i garderoben. De skiftet i hvert sitt avlukke før de ble samlet sammen igjen. De leverte byltene med klær og sko til en dame bak en skranke. De fikk en strikk med nummer på i bytte. De tredde den på de bare håndleddene sine. De passet på å ikke komme bort i hverandre da de gikk, tynne og bleke, nesten nakne, nesten blå, etter svømmeinstruktøren mot nedre basseng. De gikk gjennom dusjen som alltid rant. De gikk inn på flisene som i ren og fullkommen orden omsluttet og inneholdt bassenget.

Da hun, under sterk påvirkning av klor, hadde sitt, jeg kan holde meg flytende-øyeblikk, var hun for alltid forandret. Ingen kunne se det på henne da hun tok trikken hjem, men hun kom aldri til å bli den samme igjen.

Bassenget: en sublim form for total kontroll av en natur som når som helst kan ta hevn.

6c84e1420166ae34a3c46c4cb803169c

797daf391092cf8faa7a5e18102b3b3a

5b672fedbe7c2a24ecf4040052e00796

6ec4c83e30094ed449387e29f1347ca9

eccf34b2f61c2d34b2703523c229bfaf

1. Christian Coigny 2. Daniel Lachenmeier 3. Richard Misrach, Diving Board, Salton Sea, 1983 4. Unknown 5. Steven Quinn, Don’t Panic

Advertisements

Mørke

juli 31, 2013 § 2 kommentarer

Du tror du vet hva mørke er. Det mørkner hver kveld. Solen går ned, eller mer korrekt, jorda dreier seg om sin egen akse igjen, og vi sier det blir mørkt, men det gjør ikke det. Vi tilbringer nettene i byer eller forsteder og vet ikke lenger hvordan en nattehimmel der de fjerneste stjerner kan anes ser ut. Vi ser ikke Melkeveien lenger. Vi har glemt at den finnes, for vi vet ikke hva nattemørke er.

En helt mørk himmel er så mørk at den lyser. Av stjerneskinn. Av måner i ny eller ne. Vi har glemt at vi kan se alt vi behøver å se om natten i lyset fra en fullkommen mørk himmel. Og mer. Mye mer.

Da Galileo levde i Firenze for fire hundre år siden kunne alle se myriadene av stjerner på himmelen, men bare Galileo hadde teleskop. Nå kan ingen lenger se stjernene for kunstig lys, men alle har teleskoper. Menneskene står i vinduene, på takene, på åsene utenfor byene og ser gjennom linsene, opp, men de ser bare de aller største og klareste stjernene og planetene, og bare så vidt. De peker. Der er den, sier de. Og er ikke det en til? sier de.

Så lite er universet blitt i vår opplyste verden.

24e49612d4a1eab0bc281ea9700201af

0999a58fdad35d88e55c9ad8107a843a

natt, men ikke som i stummende mørke

januar 22, 2012 § Legg igjen en kommentar

The Pond, Pastoralis & Road into the Valley by Moonrise av Edward Steichen. Perfekte steder og tider for natten å være natt i. Det finnes andre steder også, som i et dikt, i poesi, i Novalis’ Hymne til Natten er det fint å være natt, eksempelvis.

Must the morning always return? Will the despotism of the earthly never cease? Unholy activity consumes the angel-visit of the Night. Will the time never come when Love’s hidden sacrifice shall burn eternally? To the Light a season was set; but everlasting and boundless is the dominion of the Night. — Endless is the duration of sleep. Holy Sleep — gladden not too seldom in this earthly day-labor, the devoted servant of the Night. Fools alone mistake thee, knowing nought of sleep but the shadow which, in the twilight of the real Night, thou pitifully castest over us. They feel thee not in the golden flood of the grapes — in the magic oil of the almond tree — and the brown juice of the poppy. They know not that it is thou who hauntest the bosom of the tender maiden, and makest a heaven of her lap — never suspect it is thou, opening the doors to Heaven, that steppest to meet them out of ancient stories, bearing the key to the dwellings of the blessed, silent messenger of secrets infinite.

Så døde han da han var bare tjueni, slik som de gjorde da, de store, på sanatorium. Men det har jo kommet andre, og ikke heller så helt få, som også har bedrevet nattens poesi. Siden.

Nice? – Og det fortsetter til evig tid. – Det var noe sånt han ville si, Novalis, at evigheten ligner mer på natten enn på dagen. – Hva vet vi? Som står opp klokka åtte og går på jobb, går hjem igjen og sovner inn til TV-krim etter TV-krim. Og får vi ikke sove i ett, til neste morgen blir vi helt forstyrret og går til legen. Vesentlig at de fotograferer, dikter, synger natten, fortsetter, de som skjønner seg på den slags. Mystisk. Vil nødig stille uopplyst og uforberedt etter den siste dagen hvis det viser seg, det som Novalis mente, å være riktig. (Og at dagen, den vi sverger til, var ikke like viktig.)

Cloudcatcher

september 23, 2011 § 2 kommentarer

Jorden, en stjerne på himmelen, skinner. Eller den gjenskinner egentlig bare lyset fra soler, stjerner som brenner og brenner og brenner seg selv til de brenner i stykker. Hvis det fantes en grense for universet, en avslutning, ville lyset fra alle disse soler stanse og skinne tilbake igjen. Hvis natten blir borte, og lys som en dag, har det skjedd. Da vil vi få vite noe om ytterste ute. Det vil være et svar. Men underlig lite. For hva er det utenfor der igjen? Vi kan ikke, selv om vi tror det, forestille oss ”endelighet”. Og likevel, vi klamrer oss til denne lille stjernen vi har med nebb og med klør og forstand, vi undersøker dens sammensetning til minste detalj, vi stikker i den og graver, vi tar svære sjanser og glemmer daglig, hvor stort alt er, i både rommet og tiden. Men om natten husker vi det igjen, i mørket, i søvn og i drøm og i nettene da vi er våkne og ikke får hvile, da merker vi, husker, uendeligheten, vi husker den inne i den. Og vi minnes vagt, – alt vi koker og rører i hop på jorden, vi kan ikke fatte alt. Vi erkjenner, forstår det. Men så blir det lyst og går galt. Vi husker bare at vi skal dø igjen.

ParkeHarrison, TheArchitect'sBrother, Cloudcatcher

virkelig/uvirkelig

februar 24, 2011 § 2 kommentarer

Wolf Suschitzky, East End, London, 1934

Paul Delvaux, The break of Day, 1937

Det virkelige er ikke mer virkelig enn det uvirkelige. Grensen mellom faktisk og forestillingen er flytende, uklar, tilgivende. Det sanne? Kanskje der bilder overlapper hverandre og dybde oppstår. Uendelighet. Udelelig i seg. Udelelig med andre.

Likt for alle til syvende og sist.

inside/outside

januar 31, 2011 § Legg igjen en kommentar

Lekehund inni Anna Zurawinski, tre år, røntgenbilde av Dr. W. F. Manges, fra Mütter Museum

Sand, skyer, horisont på Mars, bilde: NASA

bundles in the brain

september 22, 2010 § Legg igjen en kommentar

The sensation of colour cannot be accounted for by the physicist’s objective picture of light-waves. Could the physiologist account for it, if he had fuller knowledge than he has of the processes in the retina and the nervous processes set up by them in the optical nerve bundles and in the brain? I do not think so.

Erwin Schrödinger utlegger videre at den subjektive opplevelsen ikke står i et «en til en» forhold til stimuli. – For eksempel gir lys på en bølgelengde omkring 590 nm en fornemmelse av gult. Eksakt samme fornemmelse oppnås ved å blande rødt lys 760 nm og grønt lys 535 nm. Det er altså ingen sammenheng mellom de numerisk objektive karakteristika disse fargene har og den opplevelse vi har av dem.

– I fargenes verden er ikke en pluss en det samme som to, men syvhundreogseksti pluss femhundereogtrettifem det samme som femhundreognitti.

Spørsmålet om hvorvidt vi sanser likt og forstår hverandre når vi snakker om gult begynner altså ikke med oss, men med gult, altså med ”das ding an sich”. Vi har lenge diskutert, og har vel også, menneskehetlig, kommet til, at det finnes forskjeller i persepsjon, men rystende, vi kan ikke en gang være sikre på, når vi diskuterer gult, om vi diskuterer det samme utgangspunktet.

Det henger med andre ord enda mer komplisert sammen enn jeg så lenge har beroliget meg med: Ting er i orden.

Eller det ble kanskje enklere: Det er ikke slik jeg har gått og ment, meg og mannen og hunden det er noe galt med, men bare «tingen».

(En ting virker fremdeles og heldigvis rimelig sikkert, alt er relativt.)



Where Am I?

You are currently browsing the obskurt category at torunlian.