r. m. rilke

august 10, 2013 § Legg igjen en kommentar

ba3400a1bda6d17ee25a401022b0ab33

Advertisements

Ja, Fru Clemet

februar 22, 2013 § 3 kommentarer

… jeg burde skrevet. Jeg trenger mat og klær også i dette året. Jeg burde skrevet en suksess, men jeg vet ikke hvordan jeg skal få det til. Jeg burde tenkt ut plottet til en best-seller. Det måtte vært en krim. Men jeg greier liksom ikke helt å skaffe fot for det. Jeg er redd for at jeg har mindre lyst å skrive krimroman enn tjene penger, eller, for å være ærlig, jeg tror ikke jeg kan skrive krim en gang. Jeg har ikke talentet. Antagelig. Så å late som om det å skrive eller ikke skrive krim er et valg jeg faktisk tar, utfra en mulighet jeg faktisk har, er så løgnaktig som en badeand som kvekker. Jeg hadde glatt og uten forbehold og ettertanke skrevet en krim, akkurat nå, hvis jeg hadde kunnet. En som alle ville ha med seg i påskefjellet eller på sommerferie. En som alle hadde lest i hvis de fikk sitteplass på T-banen. En som ga meg dobbeltsider i avisene og gratisturer til Amerika fordi de ville oversette marerittet til alle språk i universet. For den skulle være skikkelig forferdelig. En grusom kriminalroman som alle ville elske nettopp fordi den var så fæl. Den skulle inneholde litt incest, litt mer pedofili, en ubedt gjest som alltid kommer nattestid, en mulig varulv som så ut som en bodybuildet mann, en modell og outrerte seksuelle situasjoner mellom dem og en av pavens kardinaler. Helten skulle ikke være detektiv, men en som obduserer lik. Selvfølgelig. En sånn som skjærer dypt og inderlig i det som er igjen av oss, til slutt, når vi er tømt for liv, for der å finne sannheten om sannheten om sannheten. Om hvem som gjorde hva med hvem, men, surprise, surprise, ikke egentlig. Det er litteratur som virker noenlunde kompatibelt med lesernes behov i denne tiden.

Eller jeg skriver seks bind om meg selv, mitt eget elendige og trivielle liv, på en måte som gjør at alle kjenner seg igjen. Jeg henger ut familie og venner, kler helt av meg selv i tillegg, for å rettferdiggjøre jeremiaden, og hvis nødvendig, dør jeg, på mistenkelig vis, ikke inne i avisene et kjedelig sted, men på forsiden, for så, endelig, å få velsignelsen, opplagstallene som vokser inn i himmelen.

Så ligger jeg der da, naken, under et laken hos obdusenten i kriminalromanen jeg kanskje heller burde skrevet, hvis jeg bare hadde kunnet. Der blir det opp til ham å skjære meg i fillebiter og finne ut om jeg døde en naturlig, eller helst en unaturlig død, den gang jeg ennå levde og trengte vann og brød og litegranne vin og ekvipering. Jeg selv ville omsider være befridd for den slags platityder og banaliteter som død eller liv og appetitt og kuldegrader. Jeg ville ligge der og tjene uhorvelig med penger. Til ingen arvinger en gang. Domage.

Kulturfolk er jo nesten utelukkende interessert i penger, sier Kristin Clemet. Ja, fru Clemet, det er normalt å være interessert i penger, også når du ikke har så mye av dem. Det er normalt å få betalt i andre kretser enn kulturens.

e142edf8340c9ba319c5b49e3d816a36

f0aecdaa9310a9898129f4dbe8feeb6f

titler, brukte, så de bør vel ikke brukes igjen, men de kan blandes. f.eks.: God the cat goes Eeee Eee Eee eller I was told there’d be the end of the world eller the man who was OK eller, eller, eller …

september 29, 2012 § Legg igjen en kommentar

John dies at the end.   I was told there’d be cake.   Are you there Vodka? It’s me Chelsea.   I am America.   How to loose friends and alienate people.   Another bullshit night in suck city.   To live and drink in L.A.   I have no mouth and I must scream.   So long and thanks for all the fish.   The man who was thursday.   What to say when you talk to yourself.   Hard-boiled Wonderland and the end of the world.   If on a winter’s night a traveller.   Even God is single.   Hitler the cat goes west.   Eeee Eee Eee.   Saving fish from drowning.   Naked lunch.   You can’t drink all day if you don’t start in the morning.   I’m OK, you’re not so hot.   The thing about life is that one day you’ll be dead.   Moby-duck.   The solitude of prime numbers.   One of those hideous books where the mother die.   Shakespeare wrote for money.   Hugo read this.   Who’s who in hell: A novel.

 

the book

september 2, 2012 § Legg igjen en kommentar

You have to write the book that wants to be written. And if the book will be too difficult for grown-ups, then you write it for children.

Madeleine L’Engle

consentrate, narrow down, exclude…

april 21, 2012 § Legg igjen en kommentar

uten sammenheng, men …

oktober 10, 2011 § Legg igjen en kommentar

… likevel. Det kunne vært fortellingen om en som allerede har flyttet fra seg selv, er i rommene for siste gang, lider antakelig, alene, det er nødvendig,  må videre, det er i hvert fall helt nødvendig, vet at solen skinner usedvanlig vakkert og nesten mystisk gjennom grenene i trærne like utenfor, vinduene, noen trinn ned, trappen, brostenene, og en kan stanse der og se, lyset, alltid, men velger drømmen, den storslåtte, om det andre stedet, alt for langt borte, alt for øde, alt for kaldt. stedet en aldri kommer til. Ruin. (Det ble tragedie.)

En kan sette sammen nesten hva som helst og få det til.

Simon Browne, Door …

Rena Bass Forman, Tree

Rena Bass Forman, Greenland

den som kunne gå tilbake og rette opp / ting / som gikk galt

oktober 8, 2011 § 1 kommentar

 

Foto av Charles Baudelaires kopi av førsteutgaven av Les Fleurs du Mal oppslått på siden med diktet Spleen.

Spleen

When the low, heavy sky weighs like a lid
On the groaning spirit, victim of long ennui,
And from the all-encircling horizon
Spreads over us a day gloomier than the night;

When the earth is changed into a humid dungeon,
In which Hope like a bat
Goes beating the walls with her timid wings
And knocking her head against the rotten ceiling;

When the rain stretching out its endless train
Imitates the bars of a vast prison
And a silent horde of loathsome spiders
Comes to spin their webs in the depths of our brains,

All at once the bells leap with rage
And hurl a frightful roar at heaven,
Even as wandering spirits with no country
Burst into a stubborn, whimpering cry.

— And without drums or music, long hearses
Pass by slowly in my soul; Hope, vanquished,
Weeps, and atrocious, despotic Anguish
On my bowed skull plants her black flag.

— Charles Baudelaire

Where Am I?

You are currently browsing the skrive eller ikke category at torunlian.