Jeg har tenkt på det

desember 31, 2013 § Legg igjen en kommentar

eller det er en tanke som besøker nå og da, som om den er en skikkelse. Jeg er et rom den kan gå inn i. Der stanser tanken hvis jeg er stille nok og merker den. Den lytter også. Den ser seg omkring. Jeg ser, gjennom den, glimt av det jeg oftest overser. Tanken ommøblerer alltid litt, flytter på noe, trekker noe fram fra støv og skygger, skyver noe annet bak en liksom liten, uanselig ting, eller kanskje ikke uanselig, ikke så liten, likevel. Høyst sannsynlig ikke, ettersom denne tanken, som besøker meg, mer og mer jevnlig, ikke forklarer seg med store ord og annet bråk. Det denne tanken, nokså stillferdig, men likevel, hensynsløst, flytter, skyver unna, trekker fram, uten hast, uten leven er et noe annet ståsted, et noe annet syn, på verden, på meg selv: JEG ER DEN ANDRE. Som oftest er jeg det. Jeg er den andre like mange ganger flere som det finnes mennesker på jorda enn jeg er meg selv.

Måtte det vi kanskje ikke vet vi ønsker oss, men trenger, komme til oppfyllelse i det nye året, ikke bare det vi tror vi ønsker oss. Det ønsker jeg for alle, for hvem jeg er den andre.

Advertisements

Bassenget/Don’t Panic

november 4, 2013 § 2 kommentarer

Det var i slutten av mai. Hun var åtte. Hun gikk alene hjem fra skolen og bestemte seg for at hun ville lære å svømme. Hun ble påmeldt et kurs på Frognerbadet. Hun tok trikken til byen og gikk langs gjerdet bort til porten. Hun tok fram kortet som viste at hun hadde betalt. Hun slapp inn. Hun, og noen andre unger på omtrent hennes egen alder, ble samlet opp av en svømmeinstruktør med en blank fløyte i et bånd rundt halsen. Den lød som en advarsel da han blåste i den. Han beordret alle inn i garderoben. De skiftet i hvert sitt avlukke før de ble samlet sammen igjen. De leverte byltene med klær og sko til en dame bak en skranke. De fikk en strikk med nummer på i bytte. De tredde den på de bare håndleddene sine. De passet på å ikke komme bort i hverandre da de gikk, tynne og bleke, nesten nakne, nesten blå, etter svømmeinstruktøren mot nedre basseng. De gikk gjennom dusjen som alltid rant. De gikk inn på flisene som i ren og fullkommen orden omsluttet og inneholdt bassenget.

Da hun, under sterk påvirkning av klor, hadde sitt, jeg kan holde meg flytende-øyeblikk, var hun for alltid forandret. Ingen kunne se det på henne da hun tok trikken hjem, men hun kom aldri til å bli den samme igjen.

Bassenget: en sublim form for total kontroll av en natur som når som helst kan ta hevn.

6c84e1420166ae34a3c46c4cb803169c

797daf391092cf8faa7a5e18102b3b3a

5b672fedbe7c2a24ecf4040052e00796

6ec4c83e30094ed449387e29f1347ca9

eccf34b2f61c2d34b2703523c229bfaf

1. Christian Coigny 2. Daniel Lachenmeier 3. Richard Misrach, Diving Board, Salton Sea, 1983 4. Unknown 5. Steven Quinn, Don’t Panic

Nicole Kidman snakker ut og svever videre

oktober 30, 2013 § 2 kommentarer

Nicole Kidman åpner opp og snakker ut om forholdet til Tom Cruise i Dagbladet i dag. Jeg klikker meg inn, pleier ikke gjøre det når folk snakker ut, for de sier sjelden noe av betydning, men Nicole og Tom og Keith, det må jeg følge litt med på. Særlig Nicole interesserer meg. Hun har vært med en stund, men er den samme, evig ung, like vakker, like gjennomsiktig, like tynn. Hun ser ut som hun veier mindre enn ingenting. Hun svever, mer enn går, med isblå øyne, gyllent hår og lange, lange bein selv engler må misunne henne. Hun er uvirkelig, men ikke desto mindre, hun går beviselig omkring på den samme kloden der jeg snubler og går regelmessig på trynet. Nicole kan ikke snuble. Hun ligner helt presis på illustrasjoner av prinsessene jeg leste om da jeg var liten unge. Hun er syntesen av dem samlet i en skikkelse. Slikt snubler ikke. Slikt kan ikke falle. Slikt kan i høyden lide litt en stund, for så å løftes til en enda høyere og nådigere sfære der slikt lyser bare enda klarere.

Nicole snakker ut, skriver Dagbladet, om tida da hun var gift med Tom:

– Det er noe med den slags tilværelse. Hvis man virkelig fokuserer på hverandre og er i den kjærlighetsboblen er det veldig fengende, sier hun og fortsetter:

– Det er bare én annen person som går igjennom det samme og det er svært romantisk.

Jeg skjønner selvsagt ikke hva hun mener, men jeg skjønner det er lykke, og jeg skjønner: Nicole har åpnet opp for noe vesentlig antagelig, jeg er lukket inn. Hun fortsetter å åpne seg. Hun sier om sin nye kjæreste, om Keith, som ligner Tom helt til forveksling, hun sier: Jeg …

–  Har møtt min store kjærlighet

Kidman skal ha vært lykkelig under sitt ekteskap med filmstjerna, men gjør det tydelig i intervjuet med magasinet at sitt nåværende ekteskap med Keith Urban er enda bedre.

Burde vært «hennes ekteskap med», men det gjør ingenting, jeg forstår hva Dagbladet mener, og jeg er glad på Kidmans vegne, for jeg elsker henne, og jeg tror hun elsker meg, selv om jeg er mye tyngre enn henne, snubler lett og faller hardt og normalt. Men jeg reiser meg. Slik at Nicole kan åpne seg for meg igjen, ved neste Dagblad-korsvei. Jeg vil alltid være der for henne, som hun er der for meg.

Tom og Nicole før

978x

Keith og Nicole nå

nicole-kidman-keith-urban-valentines-day-2013-eveleigh-8__oPtSe hvordan Nicole svever, nesten flyr selv om hun holder seg hardt fast i Keith

nicole-kidman-keith-urban-valentines-dayKeith holder henne nede, men hun rører knapt ved jorden  …

nicole-kidman-keith-urban-valentines-day-2013-eveleigh-10__oPt… selv om hun konsentrerer seg og later som.

Ingen, ingen, ingen beveger seg så lett som Nicole, som en flortynn blonde, en knipling. Ingen er så nesten ikke-eksisterende. En vakker dag kan ingenting og ingen holde Nicole fast lenger, selv ikke en tredje ektemann og enda mer lykke.

Jeg regner med at Dagbladet holder kontakten med Nicole og holder meg oppdatert.

alle mine døde / dead heroes in wonderland

august 20, 2013 § Legg igjen en kommentar

d6bb7b3cc3ea456e1dbea19e27876237

055fee24fd836cdd1e414d912a1b0c3a

tumblr_mb5g0wxFo51qz5q5oo1_500

5f4a20edfdfb32910eca69eede3b27ef(first pic from LarryNicosiaPhoto, others unknown)

 

ruin # 1

januar 6, 2013 § Legg igjen en kommentar

rommene der vi skulle kommet i orden når verden ble ubegripelig, uutholdelig forvent, og vi ikke lenger greide å holde oss, men sa det som vi så det var, merket det på kroppen, kjente det i hodet: det faller fra hverandre, det glipper, det henger ikke sammen, den ene hendelsen følger ikke riktig og naturlig på den andre som høsten etter sommer, føyer seg ikke inn i verken den store eller den lille sammenhengen, men er uten mening og vilkårlig. eller kanskje nettopp ikke …

tanken skal ikke rives mellom utkanter i paradoksene særlig lenge før den griper etter eneste mulig forklaring: sammensvergelsen. det var du alene, mot de andre. i disse rommene. der den gode viljen så ofte kom til kort. nå ligger bygningene kan hende og drømmer om å være slott. eller om å gå helt og fullstendig til grunne. forsvinne. for godt.

196258496232358287_PfeaIcNG_c

88735055128391124_juJmY90c_c

2062086280105101600S600x600Q85

St. Lawrence State Psychiatric Hospital, www.mylifeintreatment.com
Psychoterapy, Steven Bley
Whittingham Asylum,  Asylum Pictures

verdens undergang er avlyst

januar 3, 2013 § Legg igjen en kommentar

den står antagelig til påske. vi kan puste ut og ta opp våre gamle og ikke fullt så totale, fullt så vakre og fantastiske bekymringer igjen. de små. tullesmertene, tøysevondtene, gnagsårene på sjelene, allergiene og liktornene, været, de andre. alle de andre menneskene som alltid går i veien. eller bekymringen for selv å være en som går i veien. den vondeste bekymringen av alle. den som får en til å sette seg i vinduet og ikke bare se utover, lure, men tenke på å hoppe, gjøre alvor av det, falle, den som får en til å gå ut på balkongen og stirre ned på bakken der en like gjerne kunne ligget, hvis en våget, og ikke lenger være en som var til plage, en som opptok plass for andre, en som opptok for stor plass i forhold til hvordan en har følelsen av at en er laget. for stusselig, for liten, for trang i hodet. så uanseelig og vanlig og uviktig at en står i fare for å forveksle seg selv med en tilfeldig annen når en er der ute og tilfeldigvis tar toget. eller en kan komme til, av vanvare, å gå fra sin egen skikkelse mellom reolene i kolonialene. og om en ikke blir borte der, forsvinner, fordi en nesten ikke finnes lenger, mellom kakao og hvetemel, er det lett å komme til å miste seg på veien hjem fra byen. i en ukjent, navnløs gate. men på en annen side, det er antagelig vanskelig å miste noe som er så nær som ingen. det er umulig, så en får drasse på seg selv opp trappen, gjennom døren, og inn i leiligheten som en bor i, og bort til vinduet, eller en får ta en tur ut på balkongen. og løfte hodet, litt, litt til hvis en er heldig, så en ser, får øye på en nabo som tenker på det samme, og kommer på at en er nokså viktig likevel. en må redde noen. en av de andre. fra å hoppe. falle. for fristelsen. på grunn av en misforståelse. en mørk forvrengning. inne i hjernen.

vikenti-nilin-from-the-neighbours-series-gaiety-is-the-most-outstanding-feature-of-the-soviet-union-1352909714

vikenti-nilin-from-the-neighbours-series-gaiety-is-the-most-outstanding-feature-of-the-soviet-union-1352909698

vikenti-nilin-from-the-neighbours-series-gaiety-is-the-most-outstanding-feature-of-the-soviet-union-1352909687

vikenti-nilin-from-the-neighbours-series-gaiety-is-the-most-outstanding-feature-of-the-soviet-union-1352909737

vikenti-nilin-from-the-neighbours-series-gaiety-is-the-most-outstanding-feature-of-the-soviet-union-1352909757bildene er fra serien Naboer, 1993, av Vikenti Nilin.

oppmåling

september 9, 2012 § Legg igjen en kommentar

Matthew Cusicks Map Works.

Not to go by maybe, other than in dreams …

Where Am I?

You are currently browsing the wonderland category at torunlian.