blir det mørkt

august 11, 2012 § Legg igjen en kommentar

alt skal gå fint, du er ikke alene, noen går bak deg, noen går foran, noen er hjemme og venter med maten og varmen, du skal ikke fryse, det er noen som ser deg, noen som elsker deg, bryr seg. blir det mørkt er det bare å tenne for lyset. du skal tro det selv om det ikke er sant.

Center for Abandoned Children, Moskow, 1992, Lise Sarfati.

Advertisements

monsterdamer 2

april 3, 2011 § Legg igjen en kommentar

Det var ikke da det begynte, men det var da det fortsatte. En film av spionslaget fra 60-tallet en gang. Den utmerket seg ved å framstille kvinner som lykkes med å spionere på egen hånd i motsetning til de veldreide, brystfagre, ornamentale skapningene en vanligvis så nedlagt av superkjekke spionmenn som ikke tok nei for et nei slik at de ornamentale skulle forstå hva de fremdeles ønsket seg innerst inne.

Den holder visst ikke hele veien. Det dukker opp en mann i slåbrok midtveis. Han viser seg å være den egentlige sjefen og hjernen bak det hele. Men da blir det knapt så interessant i følge min informant She Blogged by Night.

 

 

 

en leksjon i dramaturgi rett og slett

november 17, 2010 § Legg igjen en kommentar

Erin Hanson sier det rett ut i sin «Need To Want Less»-serie. Så rett ut at det nesten er irriterende. Og glimrende dramaturgi. «Want» går i dass, selvfølgelig, og langsomt erkjennes «Need» og hva har vi da? Vi har vokst opp litt. (Og vi har en bra historie.)

… sier Erin Hanson og, – «That’s it», som Janis Joplin sa det så fint.

guds hånd

september 14, 2010 § Legg igjen en kommentar

… bare fordi det fikk meg til å tenke på en drøm jeg ikke glemmer selv om det er lenge siden den ble drømt: I et rom står en kasse, like høy som bred som lang som meg omtrent. På kassens ene vegg er det et lite hull. Jeg er blitt fortalt at på innsiden av veggene i kassen står sannheten beskrevet, bare ganske enkelt sannheten, det som forklarer alt. Jeg legger øyet inntil hullet. Ser ingenting naturligvis, fordi jeg med mitt eget øye stenger lyset ute. Det er heller ikke et alternativ å bryte kassen opp. Da vil den knuse og sannheten forsvinne helt.

The Hand of God fra serien Obstaculum av Craig Hunter Parker.

the rule

august 18, 2010 § 4 kommentarer

“The rule is, jam tomorrow and jam yesterday – but never jam today.” -The White Queen

Når Alice foreslår for the White Queen at hun skal ansette Alice som tjenestepike, tilbyr dronningen henne to pennys i lønn i uken og syltetøy av og til. Alice sier at hun har ikke egentlig så lyst på syltetøy og i hvert fall ikke akkurat denne dagen. Til det svarer dronningen at hun kunne ikke fått syltetøy uansett på grunn av regelen.

du mener?

mars 12, 2010 § Legg igjen en kommentar

Akkurat. Alle sammen? Skjønner. Ja, for jeg har lurt litt på det, – om … Kunne jeg ikke beholde bare et par av dem? Noen stykker? En tre, fire, fem? Neivel. Det er jo litt fælt da, men … Alle? Det var meg som spurte igjen. De nikker. Jeg puster dypt inn og ut. (Sukker.) Jeg får ta på meg hansker.

(Jeg er sikker på at når jeg har gjort det og snudd meg og gått, gråtende, men med en vinter i magen, iskald på midten, er det noen andre som finner dem, pusser dem opp og får liv i dem, tjener et hav av penger på mine elskede darlings. F**n ta dramaturger og konsulenter.)

jeg har tenkt på det i natt: konflikt

februar 23, 2010 § 2 kommentarer

Karakteren min sitter i en bil på ferjekaia i Horten (jeg har aldri vært i Horten, men Google har, og dessuten så ligner norske småbyer hverandre til forveksling, alle har et apotek på omtrent samme sted). Hun, karakteren, har nettopp vært på apoteket, sovemedisin og noe beroligende (anes konfliktstoff?). Hun har tatt med seg takeaway kaffe og en muffin fra en kafe (en av de hyggelige som alltid finnes i nærheten nå for tiden, fint det, men øker ikke konfliktnivået). Hun sitter altså i bilen sin (den er nyreparert, en konflikt mindre! pokker, hvorfor lot jeg det skje?) og har i seg varene mens hun ser ut på en tung, grå himmel som går umerkelig over i fjord der ute et veldig diffust sted . (Dårlig vær er sjelden konflikt, i høyden dårlig stemning, symboler er vanskelige greier, sjekk Hemingway fra tags). Hun, karakteren, sitter og sitter. Hun vet ikke hva hun skal gjøre. (Jeg vet ikke hva hun skal gjøre). Hun vet ikke hva som skjer. Og, God damn it, ikke jeg heller. Jeg har ikke peiling. Skal hun bare dra hjem? Eller hvor skal hun kjøre? Til hvem? Og hvorfor? Konfliktene er diffuse (symboliseres ikke av det diffuse ved himmel og fjord og deres møte i horisonten, men er en svakhet ved plottet, – kanskje). Telefonen ligger i passasjersetet. Den ringer foreløpig ikke. Jeg kan la den ringe. Ja, det vil jeg gjøre. Jeg vil la den ringe. Den ringer. Karakteren tar den. Ingen sier noe. I andre enden er det et menneske, men mennesket sier ikke noe. (Altså, om ikke annet: jeg minner om at konflikt finnes… eller i hvert fall fantes). Hun legger på. (Takk Gud for skjult nummer.) Og det var det liksom?

Nei. Noe må skje. Hun kan ikke bare sitte der lenger. (Jeg trenger åpen konflikt. JEG, forfatteren trenger å se og forstå den. Så kan jeg skjule den etterpå hvis det blir for platt og simpelt. 1. Hvem er hun egentlig i konflikt med? 2. Alle? 3. Og ingen. 4. Han som hun først og fremst var i konflikt med er død. 5. Shit. 6. Can I bring him back? 7. Not alive.) Det var det, igjen. Stille som i graven. Kan hun i et øyeblikk av desperat lengsel etter en å si noe til, bare hva som helst, ringe sin mor som hun ikke liker? Ringe selv om hun virkelig ikke liker henne? Er det sannsynlig handling? Kanskje ikke, men konflikt. (Konflikt? Ja, men ikke så interessant for fortellingen. Litt på siden foreløpig. Og litt tråkig. Egentlig. Jeg innrømmer det.) Jeg lar henne sitte litt til i bilen. Tenke på 9.11. Det var heavy. Definitivt utenfor fortellingen, men skikkelig sverdslag. I verden. (Hvor lenge er det interessant å «tenke» på 9.11? Ikke lenge. Verken hun eller jeg kommer videre av det. Ser konsekvens for karakteren. Se. Der var det over.) Okei, jeg setter meg inn i bilen. JEG. Vi får snakke sammen. Jeg kommer fort gående opp langs siden og åpner døren før hun forstår hva som skjer. Jeg ser henne rett inn i øynene. Jeg foreslår: Fatal flirt? Blood money? Killer? A life in hell? World of hurt? Hun sier: Alt sammen. OK. We are cooking again.

PS. Jeg skal dra og sjekke ut Horten før boka er klar. Eventuelt er klar. Vi får sannelig se på det.

Where Am I?

You are currently browsing entries tagged with konflikt at torunlian.