Nicole Kidman snakker ut og svever videre

oktober 30, 2013 § 2 kommentarer

Nicole Kidman åpner opp og snakker ut om forholdet til Tom Cruise i Dagbladet i dag. Jeg klikker meg inn, pleier ikke gjøre det når folk snakker ut, for de sier sjelden noe av betydning, men Nicole og Tom og Keith, det må jeg følge litt med på. Særlig Nicole interesserer meg. Hun har vært med en stund, men er den samme, evig ung, like vakker, like gjennomsiktig, like tynn. Hun ser ut som hun veier mindre enn ingenting. Hun svever, mer enn går, med isblå øyne, gyllent hår og lange, lange bein selv engler må misunne henne. Hun er uvirkelig, men ikke desto mindre, hun går beviselig omkring på den samme kloden der jeg snubler og går regelmessig på trynet. Nicole kan ikke snuble. Hun ligner helt presis på illustrasjoner av prinsessene jeg leste om da jeg var liten unge. Hun er syntesen av dem samlet i en skikkelse. Slikt snubler ikke. Slikt kan ikke falle. Slikt kan i høyden lide litt en stund, for så å løftes til en enda høyere og nådigere sfære der slikt lyser bare enda klarere.

Nicole snakker ut, skriver Dagbladet, om tida da hun var gift med Tom:

– Det er noe med den slags tilværelse. Hvis man virkelig fokuserer på hverandre og er i den kjærlighetsboblen er det veldig fengende, sier hun og fortsetter:

– Det er bare én annen person som går igjennom det samme og det er svært romantisk.

Jeg skjønner selvsagt ikke hva hun mener, men jeg skjønner det er lykke, og jeg skjønner: Nicole har åpnet opp for noe vesentlig antagelig, jeg er lukket inn. Hun fortsetter å åpne seg. Hun sier om sin nye kjæreste, om Keith, som ligner Tom helt til forveksling, hun sier: Jeg …

–  Har møtt min store kjærlighet

Kidman skal ha vært lykkelig under sitt ekteskap med filmstjerna, men gjør det tydelig i intervjuet med magasinet at sitt nåværende ekteskap med Keith Urban er enda bedre.

Burde vært «hennes ekteskap med», men det gjør ingenting, jeg forstår hva Dagbladet mener, og jeg er glad på Kidmans vegne, for jeg elsker henne, og jeg tror hun elsker meg, selv om jeg er mye tyngre enn henne, snubler lett og faller hardt og normalt. Men jeg reiser meg. Slik at Nicole kan åpne seg for meg igjen, ved neste Dagblad-korsvei. Jeg vil alltid være der for henne, som hun er der for meg.

Tom og Nicole før

978x

Keith og Nicole nå

nicole-kidman-keith-urban-valentines-day-2013-eveleigh-8__oPtSe hvordan Nicole svever, nesten flyr selv om hun holder seg hardt fast i Keith

nicole-kidman-keith-urban-valentines-dayKeith holder henne nede, men hun rører knapt ved jorden  …

nicole-kidman-keith-urban-valentines-day-2013-eveleigh-10__oPt… selv om hun konsentrerer seg og later som.

Ingen, ingen, ingen beveger seg så lett som Nicole, som en flortynn blonde, en knipling. Ingen er så nesten ikke-eksisterende. En vakker dag kan ingenting og ingen holde Nicole fast lenger, selv ikke en tredje ektemann og enda mer lykke.

Jeg regner med at Dagbladet holder kontakten med Nicole og holder meg oppdatert.

Advertisements

Fårö / Bergman / 2013

september 5, 2013 § Legg igjen en kommentar

Invitert til Bergmanveckan. Fårö. Med Victoria.

Jeg er ikke den som med glede reiser til festivaler eller andre steder der mange samler seg for å se film eller vinne priser eller bade for den saks skyld, men Fårø, ja takk, dit kommer jeg.

De får ikke vise Victoria. Utenlandsavdelingen på filminstituttet og produsenten har andre planer der Fårö/Bergman ikke passer inn. Da viser vi Bare Skyer Beveger Stjernene, sier Fårö. Det var jo den du fikk Bergmans pris for en gang i tiden. Jeg sier, gjerne for meg. Og Sally Potter kommer, by the way. Å, så fint, tenker jeg, og ser for meg samtaler, men … Jeg snakker for eksempel ikke godt om film. Jeg husker ikke titler, jeg husker ikke navn på regissører, og ikke skuespillere heller. Jeg husker bare øyeblikk, og bilder, ofte nesten tomme bilder, lys og skygge, farger, undertekst, og alle disse øyeblikk og bilder og usagtheter, er en egen film i meg. Udelelig. Jeg kan jo ikke si til Sally Potter, det finnes øyeblikk fra dine filmer som er svært viktige i en egen film jeg går med inni meg.

På det lille propellflyet som tar oss over det Baltiske Hav ser jeg meg rundt etter andre som kommer i samme ærende som meg. En, tenker jeg. Snaubarbert og mørkt kledd, sånn ser vi ut.  Jeg hadde rett i det. Det er Hagai Levi. Skaperen av Be Tipul, eller In Treatment. Solgt til 19 land for produksjon av nasjonale versjoner. Kunne jeg si jeg hadde sett dem? Nei. Forferdelig. Jeg forstår på hun som henter oss at jeg har grunn til å være ærbødig. Jeg setter meg i baksetet så klart. Og lytter. Jeg synes ofte det er fint. Dessuten er det vakkert utenfor. Uendelig sikt i alle retninger. Mot hav. Mot himmel. Åpne furuskoger. Duvende landskap av sølvaktig gress innsatt med røde valmuer og fiolette tistler. Steingjerder deler landskapet opp i forståelige størrelser. Stort og likevel håndgripelig samtidig. Gud og menneske. Han kan ha tenkt det Bergman da han første gang så Fårö og bestemte seg, her vil jeg bli.

En drøy time og en ferjetur etter at vi landet sitter vi ved et bord med mat og folk. Karl Ove Knausgård har reist, P.O. Enquist er der heller ikke lenger, heldigvis, jeg blir nervøs og målbundet av slikt. Han som spilte Alexander i Fanny og Alexander er blitt voksen og har med seg kone og et nyfødt barn. Harriet Anderson er der med skaut på hodet og ser nokså ufarlig ut med mannen sin i halen. Jeg sitter ved siden av Sally Potters produsent som jeg ennå ikke vet, også er hennes livsledsager. Hun skal si det senere at, ellers hadde hun aldri fått laget sine filmer, ellers hadde det aldri latt seg gjøre. Men de snakker ikke om filmene de lager om natta klokka fire. Jeg sa ikke at jeg var enig i at det er smart, så hun ikke skulle tro jeg forsøkte å ligne henne eller noe, eller jeg var bare for sjenert som vanlig.

Dag 2.

Jeg tenker, gå en tur på stranden kanskje. Gå gjennom hestehagen og ned til havet som jeg ser fra vinduet. Telefonen ringer i det samme. Vil du være med til Ingmar Bergmans hus? Ja, gjerne. Det kommer en og henter deg.

Fårö er en liten øy, en mil ganger to, men likevel, Ingemar Bergmans hus ligger langt vekk fra de andre. Så langt bort du kan komme. Du kjører først på vanlig vei, så på en mindre, fremdeles asfaltert, så inn på en enda mindre vei og over flere ferister før du kommer til en grusvei som senere går inn i skog, åpen, men likevel tettere furuskog enn annen furuskog jeg har sett til da. På bakken mellom trærne vokser fint gress, omtrent som hår på barnehoder, noen hvite blomster og markjordbær. Som skogene til tegneren John Bauer. En kunne få det for seg at Ingemar Bergman må ha vært romantisk, omtrent på samme måte som Bauer, men tenke, i det samme, umulig. Ikke Ingemar Bergman. Ikke romantisk.

Midt i skogen, Bergman-huset. En lang, lav bygning, 70-talls moderne. Først når du kommer inn ser du at det ligger like ved, og langs etter, det store havet. Helt stille. Isolert. I fred. Vi går alle, Sally Potter, mannen hennes, Hagai Levi, Alexander fra Fanny og Alexander, konen hans og babyen og hun som viser oss det hele, nokså like stille, som huset liksom vil det, gjennom rommene. Jeg går nok stillest i forsamlingen.

I den ene enden, jeg tror mot nord, ligger biblioteket, velordnet, fullt fra gulv til tak i alle hyller på alle vegger, en modell av Kungliga Teatern, en slitt Eames lenestol ved vinduet og ikke særlig mye mer. Innenfor biblioteket, ligger rommet der Bergman så filmer, på video, ikke en DVD å se. To lenestoler, TV’en og fjernkontrollen. Han hadde etter sigende et hav av kanaler også, å velge mellom. Jeg tenker, her står min film et sted, jeg leter ikke, så blir jeg ikke skuffet hvis den ikke skulle gjøre det likevel. Kjøkkenet, et utbygg mot havsiden av huset med bord og stoler, store vinduer, nesten ute under trærne, men Bergman satt ikke der og spiste. Vi snur oss, der satt han, på et mindre bord mot skyggesiden, mot skogen, som det sømmer seg naturer av den puritanske sorten. En sløser ikke. Ingemar Bergmans hus er et hus helt uten sløseri. Så enkelt at du lurer, er det derfor det er så fredelig? Så uten pynt og fjas at du tenker, upersonlig? Før du tenker, snarere det motsatte, et tydelig utrykk, rent og helt presist. Stuen. Husets sentrale rom, – en svær peis du kan sitte inni, der han skal ha kurtisert Liv Ullmann, en sofa, fire lenestoler om et åpent rom reservert for ord og samtale. Og stillhet, – antagelig. Det kjennes i grunnen ikke særlig feil å ikke si så mye i Bergmans hus. Kontoret. I krysset mellom klostercelle og moderert pyramide. Skrivebordet. Et vindu like foran det, men akkurat så høyt plassert at du, når du sitter, ikke ser noe, for ikke å forstyrres unødvendig. Musikk, derimot, kan ikke mannen ha regnet som forstyrrelse på høyttalere og anlegg å forstå, på samlingen med CD’er. Under skrivebordet står en søppelkurv en eller annen var villig til å betale mangfoldige tusen for da de etter Bergmans død auksjonerte Bergmans saker. ”En eller annen” ble overbydd slik at alt kom tilbake igjen til Bergmans hus. Det skal sies at det ikke er så mange av dem, Bergmans ting og tang. Ikke veldig mange flere enn de jeg nevner hvis jeg legger til en gammel gulvklokke og et gedigent skap.

Jeg tenker, jeg bør kanskje rydde mer og kaste mye. Ikke umulig det er det jeg trenger.

Hva er det som fasinerer mest med Ingemar Bergman? spør Alexander som ikke heter det, men Bertil Guve, nå sivilingeniør med doktorgrad i industriell  økonomi. Hva har gjort det sterkeste inntrykket på dere som jobber med det samme som han gjorde? Hva er det dere beundrer? The conseptual … et eller annet, sier Sally kontant. Jeg forstår ikke. Dessuten gruer jeg meg forferdelig til det er min tur til å si noe. Det gjør meg ikke særlig konsentrert og smart, så jeg skjønner ikke hva hun mener. Det gjør heldigvis ikke ingeniøren heller og spør, som jeg aldri ville turt, rett ut, hva mener du med det? Hun forklarer, og jeg forstår det slik at det hun viser til, sånn omtrent, er den konsistente underliggende strukturen som finnes som utgangspunkt for alt Bergman skrev og regisserte. Han kunne ikke gå seg vill for han hadde dette ene konsistente som han alltid kretset rundt.  Hagai Levis tur. Jeg må forstå hva han sier samtidig som jeg tenker ut noe som ikke er helt hjelpeløst å mene selv. Det nådeløse, sier Hagai. Umiddelbart forståelig. Det hensynsløse, sier han. Shit. Da kan jo ikke jeg si, som jeg hadde tenkt, han drar bort plasteret så såret ligger der åpent og blødende. Hagai utdyper det han mener. Han og Sally snakker om det så lenge at samtalen  plutselig glir over i en samtale om andre ting. Jeg ser at ingeniørens kone vil at jeg også skal si noe, men det er, heldigvis for meg, for sent. Vi går inn i det neste rommet.

Ingeniørens kone spør meg siden, når vi er alene, i entreen, før vi forlater huset, hva betydde han for deg? Jeg sier, jeg er glad jeg slapp å si noe der inne. Du vet, vi her i Skandinavia, vi sto i Bergmans skygge, så vi måtte springe, skaffe oss lys og luft, et eget rom, ta avstand, kutte båndene, til Liv og Ingemar, lenge. Vi så alle filmene, deretter begikk vi fadermordet.

På Bergmans soverom, en dobbelt seng, som også framstår nøktern og frugal. Ved sengens hodegjerde, finnes den eneste veggen i huset som ikke er furupanelt. Den har tapet. Rart. Virkelig underlig. Som et minne fra et annet hus, et annet sted, en annen tid. Han lå med kvinnene til venstre for seg når han sov. På nattbordet står det skrevet ting som, fasans natt, jeg er en dårlig elsker, jeg setter opp et drama på teatret, hvordan kan man få en taxi på dette stedet, angst, angst, angst og slikt. Omtrent. Han skrev der hvor han satt, lå eller gikk. Han skrev på alt, også på ting. Aller ytterst i huset fikk Bergman bygget et rom for meditasjon. Firkantet. Store vinduer mot hav og strand og furuskog. En stol. En enkel benk med fåreskinn.

Vi er ferdige med omvisning. Jeg har bare et spørsmål. En bekymring. Hvor er skapene? Hvor hadde Bergman ting, for eksempel klærne sine? spør jeg. En ekstra dyne? Håndklær? Gummistøvler? Hun som viser oss omkring ser seg rundt, smiler litt, trekker på skuldrene. Jeg må definitivt få kvittet meg med ganske mange ting.

Vi setter oss i bilen og kjører til Bergmans kino der Sally Potter skal innlede før Bergmans Persona vises. Det er, for henne, den viktigste av Bergmans filmer. Jeg sier ikke at jeg aldri har sett den. Vi drikker the hos Sally før visningen. Jeg sier ikke mye igjen, takk for the og slikt, men jeg har det fint. Jeg lytter.

Jeg ser Persona og jeg virkelig liker den. Filmen har unektelig noe fortidig over seg, noe 60-70 talls, plasserer seg i psykologiseringens høytid, og omhandler, slik jeg forstår den, tilbaketrekkingens problem/livsdeltagelsens umulighet. Selv det egne barnet blir forlatt. Eller er det egne barnet bare en av tre personer i Persona som egentlig er én? Det uløselige i livet i Persona knytter Bergman opp mot mysteriet Menneske/Gud. Intet mindre. Uten ironi. Ingen sarkasmer. Ingen trygg avstand til temaet. Bergman selv går ikke utenom og fri. Han leverer nakent, nærmest kaldt og hensynsløst, med språket fra sin tid. Det språket jeg kalte føleri og lenge ikke klarte. Vi. Jeg mener vi var mange. På Fårö, 27. Juni, 2013, synes jeg at jeg ser forbi og gjennom tiden. Det er sjelden jeg får lyst å lese manus.

Vi spiser. Jeg sier nesten ingenting igjen. De merker det. Jeg sier at jeg liker bedre å høre på enn å snakke selv. Det er mest Sally og Hagai som snakker. Det virker lett for dem. Men så har de også gått i terapi. Mye. Lenge. De driver med det. Det er en selvfølge for dem. Jeg har bare vært hos psykolog en gang. Han sa han ikke kunne hjelpe. Han mente at jeg hadde oversikten selv. Jeg gikk nokså trist og skuffet ut, ned trappa, hjem, og har aldri prøvd å gå til psykolog igjen. De vil gjerne se min film, men jeg sier at det ikke er noe vits i. Den er på norsk med svenske undertekster. Jeg tar meg selv i å være lettet over at jeg ikke skal bli sett av dem. For tenk hvis Sally Potter ikke hadde likt den. Det ville vært forferdelig. Da er det bedre å fremdeles kunne tenke at hun helt sikkert hadde satt pris på den hvis hun hadde sett den.

Det er fullt i kinosalen. Jeg og ”Bare skyer” blir presentert for publikum. Å snakke foran et publikum er ingenting. Det er mye verre å snakke til bare én. Jeg får dem til å le, og etterpå så ser jeg filmen sammen med dem. Lisbeth Palme er der. Hun gråter. Jeg tror alle gråter. Noen av dem slutter ikke. De fortsetter å gråte mens jeg blir intervjuet en liten halvtime om filmen. Jeg er glad de gråter. Det er meningen. Jeg har alltid trodd på den gode virkningen av tårer. De spør, hva tror du Bergman likte med filmen din? Jeg sier, det har jeg aldri tenkt på. Han sa det aldri. Det fulgte ingen uttalelse med prisen. Når jeg tenker på det, etterpå, tror jeg han må ha kjent igjen det forlatte barnet og tilnærmelsen til mysteriet Menneske/Gud.

Dag 3

Det er Hagai Levi’s dag. Han skal fortelle hvordan Ingemar Bergman har påvirket hans arbeide. Han vokste opp i kibbutz i Israel. De viste film der annenhver uke. Kinomaskinisten døde. Hagai overtok oppgaven. Det innebar at han måtte se gjennom filmene og sladde alt som hadde med sex å gjøre. Da han så Det Sjunde Inseglet, viste den for andre og så den selv for andre gang, bestemte han seg for å bryte med den Gud han var strengt opplært til å elske og frykte. Han sier, det var i prinsippet da jeg begynte i terapi og siden har jeg gått i det. Jeg erstattet Gud med psykologer. Det var ikke et udelt enkelt bytte. Jeg har siden strevd med angst og rammes ennå av det. Det blir spurt fra salen om han tror på noe nå. Han begynner på et svar, men gir opp. Han sier, det ville det tatt flere dager å svare på.

Vi setter oss i bilen igjen, Sally Potter og mannen hennes, Hagai, jeg og sjåføren. Vi kjører rundt på Fårö. Hit og dit. Det legges planer for kvelden. Middager og slikt. Jeg vet jeg ikke kommer. Jeg er sliten. Jeg har en unnskyldning. Jeg har en venn på øya. Jeg sier at jeg skal dit. Vi småsnakker. Jeg også.  Jeg prøver Sallys solbriller. Gjennom dem blir verden blå. Hun mener alle burde sett verden på den måten. Da ville de forstå. Vi slipper Sally og mannen hennes av. Hun har noe hun skal forberede til en visning. Vi sier farvel. Jeg sier takk for at du finnes. Hun sier, Gud velsigne deg. Vi holder rundt hverandre. En liten stund.

Vi kjører videre. Hagai forteller at han skrev In Treatment for kun seg selv og sine venner. De hadde snakket om det, og det var noe sånn omtrent de savnet å se på TV litt seint utpå kvelden. Det ble produksjon, etter mye om og men, fordi det nesten ikke kostet noen ting å produsere. Han sier, jeg var heldig. Jeg skrev noe billig, ment for bare meg og dem, og traff så mange. Han sier, lykke er ingen rett en har selv om en, hvis en går i terapi, kan komme til å tro at det å være lykkelig, er meningen med livet. Det er han ikke enig i. Han sier han er lykkelig. Og dypt takknemlig. Jeg peker opp. Mot Gud. For å få vite hvor han retter sin takknemlighet. Han nikker. May be. Jeg sier, vi skulle snakket om det. Han sier, ja, vi skulle snakket litt om Gud. Jeg tenker det er fint å slippe. Bilen stanser igjen, midt på en Fårösk eng, like ved mitt pensjonat. Jeg sier, farvel Hagai. Han sier, let’s keep in touch. Jeg sier, ja.

Jeg rusler gjennom gresset mellom hestene som står og sover, ned til stranden. Jeg setter meg, ser utover havet, og tenker at, om Gud vet ingen noe. Det er nettopp det som er så fint, at ingen vet, eller alle vet akkurat like mye. Jeg lurer på om Bergman har fått vite noe nå når han er død. Kanskje sitter han og skriver på et oppklarende drama om mysteriet Menneske/Gud et sted.

Siste kvelden på Fårö er det bare havet, meg og Bergman. Nokså romantisk i grunnen. Og velsignet stille.

Da jeg reiser neste morgen får jeg en gave. Jeg har ikke åpnet den. Jeg tror kanskje det er manuset til Persona.

IMG_0271

IMG_0286

IMG_0284

til morgenkaffen: bok/kunst kunst/bok

september 9, 2012 § Legg igjen en kommentar

Aram Saroyan, coffee coffee, New York: 0 to 9 Books, 1967

Dette bare for å peke på en av de mange sidene der ute: 6DECADESBOOKS. Gå og se på den, og derfra går du videre til for eksempel Reality Studio rare book blog eller Letterpress–Brother in Elysium eller UbuWeb og fortsetter via deres lenker hvis du vil og kan. Utover, utover, utover.

Jeg innrømmer, jeg kunne gjort det hele natten, hele dagen, og så videre, vandret omkring på veven og lett, som jeg gjorde før da jeg dro med meg hele kroppen min og bagasje til byene i verden, lette etter noe jeg ikke enda kjente til, noe nytt, et videre, ut eller inn, et halvveis svar på et spørsmål jeg ikke ennå hadde spurt, et glimt av gjenkjenning. Jeg lette helst hos bokhandlerne, de minste, eller i et museum, eller bare i butikkene, særlig hos dem som hadde samlet bare det de likte, de som ignorerte at en skulle leve av forretningen. Og hvis jeg kom tilbake for å finne butikken året etter, eller fire, var den borte, hele gaten var forandret, og jeg kunne ikke kjenne meg igjen, men kunne tro det hele, i utgangspunktet, var en labyrint der alt som fantes stadig flyttet seg omkring for å forvirre meg særdeles. Da var det å gå videre, lete etter andre fragile holdepunkter, men likevel, det vesentlige: nye ting for gjenkjenning.

sommerferie på landet

juli 8, 2012 § Legg igjen en kommentar

nå tørker skydekket langsomt opp og snart, om litt, er restene av grått forsvunnet og det blir sommerblått og sommerhvitt på himmelen. så lite skal det til for å gjøre en nordmann godt fornøyd med dagen. en som skal ut og rydde litt i hagen. en som skal luke mellom caprifol og roser og brenne døde greiner og annen dritt til kvelden, en som skal flytte en clematis og hente flere rullesteiner til stien mellom huset sitt og dusjen, en som, når hun ikke er på landet, men i byen, tror at hagen bare ligger der og venter med gresset og hekken klippet, med steiner allerede båret, med bedene i orden og luket. å eie et hus eller et slott på avstand er lett som ingenting, til og med å eie hele verdensdeler kan virke enkelt når en ligger stille under dynen i en seng og drømmer, men når du står med begge beina i det, er det litt å gjøre selv om du bare står med beina i en blomstereng. da er det fint med skydekket som damper bort og solen som kommer frem så en kan gå ut og hvile seg i ferien en arbeidsdag igjen. velsignet være begjæret, jorden og slavene av den.

fra drømmehagen, – og så en nokså mye enklere natur, men trist.

hva jeg ville gjøre hvis jeg visste jeg ikke kunne feile?

mai 5, 2012 § Legg igjen en kommentar

jeg trodde, mye, men ved ettertanke, enkle ting en vanskelig kan feile med, som å stå lenge, kanskje en hel dag, og se på et eldgammelt tre, som å lukte på ved, og etterpå, anelsen røyk i rommet når den brenner og varmer, som å åpne et granateple en dag, i november, spise det, eller ringe til en jeg kjenner og savner, og hvis det var vår, vaske et vindu, plukke sopp hvis det var høst, selv om det regnet, som å gå, snu, gå hjem når jeg ikke vil gå lenger, som å svømme i ferskvann en sommer, – eller bare drømme om det …

jeg vet ikke hva det skulle være jeg ville gjøre hvis jeg visste jeg kom til å greie det. det er et djevelens spørsmål. men jeg blir ikke fristet. jeg ville ikke, en gang, om jeg aldri så mye kunne, reddet verden fra ondskap som finnes.

men jeg ville nok fløyet hvis jeg kunne gjort det. noe sånt noe. noe med himmelen. noe med vinger. noe høyt oppe.

da blir det å nedtegne, flyvning, i boken for alt det forliste. det forliste som får alt det som ikke forliser til å skinne. som det at en får gå omkring og leve på denne jorden. så lenge.

november 15, 2011 § Legg igjen en kommentar

 

the wonderland of common things

oktober 2, 2011 § 2 kommentarer

Vi parkerer innenfor det hvite rektangelet vi betaler for i automaten, vi går inn og handler, vi finner oss en kø ved kassene og står i den, vi betaler, vi finner bilen fordi vi bet oss merke i bokstaven på feltet der vi satte den, vi setter varene vi handlet inn, vi setter nøkkelen i tenningslåsen, vrir den rundt, vi kjører rolig ut, tar til venstre hvis det står skiltet at det er kjøreretningen, eller til høyre hvis det er det som stemmer med den virkeligheten noen har organisert for oss slik at ingen kommer til å stå i veien for en annen. Vi holder oss og bilen på den siden av veien som er regelen i landet der vi kjører, vi blinker når vi svinger, vi holder fartsgrensen sånn noenlunde, og selv om køen snegler seg av sted hvis det er rushtid sniker vi oss ikke inn i kollektivfeltet og kjører fortere enda det er tomt for biler. Vi stanser når det lyser rødt og kjører først når lykten skifter. Vi stanser når det står en og vil over fotgjengerfeltet. Vi stanser og overholder vikeplikten. Vi leser skilter og følger dem. Jeg har lagt merke til det om og om igjen, hvor velsignet veloppdragne menneskene er der ute i trafikken, men likevel er jeg en tviler og redd. Hver gang jeg kjører bil på veier uten midtdeler tenker jeg at han eller hun som kommer der, – er det ikke akkurat som bilen deres skjener? Er det ikke akkurat som bilen deres er på vei rett mot meg? Når den er forbi uten at det førte til en ulykke tenker jeg, der overlevde jeg. Jeg overlever flere ganger daglig. Og jeg aner ikke hvem som ikke drepte meg. Hvis jeg ikke var en tviler og bekymret, var jeg heller ikke reddet av alle disse fremmede. Slik kan en også samle gleder. Alene, i en bil, på vei.

Where Am I?

You are currently browsing entries tagged with ladyluck at torunlian.