Nicole Kidman snakker ut og svever videre

oktober 30, 2013 § 2 kommentarer

Nicole Kidman åpner opp og snakker ut om forholdet til Tom Cruise i Dagbladet i dag. Jeg klikker meg inn, pleier ikke gjøre det når folk snakker ut, for de sier sjelden noe av betydning, men Nicole og Tom og Keith, det må jeg følge litt med på. Særlig Nicole interesserer meg. Hun har vært med en stund, men er den samme, evig ung, like vakker, like gjennomsiktig, like tynn. Hun ser ut som hun veier mindre enn ingenting. Hun svever, mer enn går, med isblå øyne, gyllent hår og lange, lange bein selv engler må misunne henne. Hun er uvirkelig, men ikke desto mindre, hun går beviselig omkring på den samme kloden der jeg snubler og går regelmessig på trynet. Nicole kan ikke snuble. Hun ligner helt presis på illustrasjoner av prinsessene jeg leste om da jeg var liten unge. Hun er syntesen av dem samlet i en skikkelse. Slikt snubler ikke. Slikt kan ikke falle. Slikt kan i høyden lide litt en stund, for så å løftes til en enda høyere og nådigere sfære der slikt lyser bare enda klarere.

Nicole snakker ut, skriver Dagbladet, om tida da hun var gift med Tom:

– Det er noe med den slags tilværelse. Hvis man virkelig fokuserer på hverandre og er i den kjærlighetsboblen er det veldig fengende, sier hun og fortsetter:

– Det er bare én annen person som går igjennom det samme og det er svært romantisk.

Jeg skjønner selvsagt ikke hva hun mener, men jeg skjønner det er lykke, og jeg skjønner: Nicole har åpnet opp for noe vesentlig antagelig, jeg er lukket inn. Hun fortsetter å åpne seg. Hun sier om sin nye kjæreste, om Keith, som ligner Tom helt til forveksling, hun sier: Jeg …

–  Har møtt min store kjærlighet

Kidman skal ha vært lykkelig under sitt ekteskap med filmstjerna, men gjør det tydelig i intervjuet med magasinet at sitt nåværende ekteskap med Keith Urban er enda bedre.

Burde vært «hennes ekteskap med», men det gjør ingenting, jeg forstår hva Dagbladet mener, og jeg er glad på Kidmans vegne, for jeg elsker henne, og jeg tror hun elsker meg, selv om jeg er mye tyngre enn henne, snubler lett og faller hardt og normalt. Men jeg reiser meg. Slik at Nicole kan åpne seg for meg igjen, ved neste Dagblad-korsvei. Jeg vil alltid være der for henne, som hun er der for meg.

Tom og Nicole før

978x

Keith og Nicole nå

nicole-kidman-keith-urban-valentines-day-2013-eveleigh-8__oPtSe hvordan Nicole svever, nesten flyr selv om hun holder seg hardt fast i Keith

nicole-kidman-keith-urban-valentines-dayKeith holder henne nede, men hun rører knapt ved jorden  …

nicole-kidman-keith-urban-valentines-day-2013-eveleigh-10__oPt… selv om hun konsentrerer seg og later som.

Ingen, ingen, ingen beveger seg så lett som Nicole, som en flortynn blonde, en knipling. Ingen er så nesten ikke-eksisterende. En vakker dag kan ingenting og ingen holde Nicole fast lenger, selv ikke en tredje ektemann og enda mer lykke.

Jeg regner med at Dagbladet holder kontakten med Nicole og holder meg oppdatert.

Advertisements

12. august

august 12, 2012 § Legg igjen en kommentar

et år

juli 22, 2012 § Legg igjen en kommentar

Bare et år, men, for mange, et år uten en elsket. Et år uten en det ikke går an å forstå er borte. Et år med minner så levende som den levende selv. Omvendte minner om fødselsdager, høytider, hverdager, en julaften, nyttår, sommer, måltider, kvelder, for noen kanskje alene, uten den ene, den spesielle som ikke måtte gå bort, den ene en helst ville fulgt inn i døden om døren dit hadde åpnet seg opp. Døden. Det endelig mørke og stille.

Endelig, men betenk, i noe uendelig. I noe evig. For endelig finnes ikke der noe finnes. Hvordan skulle noe som finnes kunne forsvinne? Helt? Fortell!

Endelig, aldri og intet er det umulige. Endelig er absurd. Der noe ender vil noe annet alltid begynne. Til underlig evig tid.

Bilde

november 15, 2011 § Legg igjen en kommentar

 

Letter …

juni 2, 2011 § Legg igjen en kommentar

J.W.v G.s brev til Marianne von Willemer … han så henne aldri igjen. Gingko treet sto i hagen hans, han tok selv et blad fra det og presset det før han la det inn brevet. Treet står der ikke lenger nå.

Dieses Baums Blatt, der von Osten
Meinem Garten anvertraut,
Gibt geheimen Sinn zu kosten,
Wie’s den Wissenden erbaut.

Ist es ein lebendig Wesen,
Das sich in sich selbst getrennt?
Sind es zwei, die sich erlesen,
Dasz man sie als Eines kennt?

Solche Frage zu erwidern,
Fand ich wohl den rechten Sinn:
Fühlst du nicht an meinen Liedern,
Dasz ich Eins und doppelt bin?

«All that happens is symbol, and as it represents itself perfectly, it points to the rest …»

Johann Wolfgang von Goethe, Letter to Schubarth, 2 April, 1818

terence davies/of time and the city: A love song and a eulogy

mars 21, 2011 § 1 kommentar

Og jeg kan aldri glemme en scene fra Distant Voices, Still Lives, Terence Davies film om sin egen familie på 40 og 50 tallet i Liverpool: En ung kvinne står i en døråpning og ser inn i et trapperom, venter, så synger hun, går rundt seg selv noen ganger mens hun synger en sang. Det finnes noe filmscener og de er ikke dramatiske en gang. De er ofte så stille.

don’t leave

februar 4, 2011 § Legg igjen en kommentar

reblogged from Inspired by this Feeling

Where Am I?

You are currently browsing entries tagged with love at torunlian.