Utenfor/Innenfor

november 13, 2010 § 2 kommentarer

Det begynte med det aller første minnet fra mitt eget liv. Jeg stakk meg unna de andre og gikk hjem, nedover jordet, bortover gaten, inn under de to store trærne utenfor huset vi bodde i. En transformatorstasjon. En grå-grønn bygning nesten helt uten vinduer. En hermetisk bygning. Jeg gikk opp de to, tre trinnene mot den mørke, tunge døra og strakte meg mot ringeklokka. Jeg nådde ikke opp. Jeg prøvde dørklinken, men døra var og ble låst, liksom for evig og for alltid lukket. Jeg la meg ned og så på den og tenkte, dette er livet: Utenfor. Vi er utenfor det egentlige vi som er her og er mennesker. Jeg har beskrevet det i Undrene.

Siden leste jeg «Den Hemmelighetsfulle Hagen» mange ganger. Det må ha vært som en slags egenterapi. Som trøst. Det finnes nøkkel. Og innenfor er fint. I døden.

Entrence to Garden, Clarence H. Whites

The Key, Mark Tansey

Advertisements

doubting thomas

mars 26, 2010 § 8 kommentarer

Litt brutalt kanskje, sånn like før påske, men Tvileren Thomas har jo med saken å gjøre. Han hører vel egentlig til påsketemaet her i kristenheten. Og til informasjon, det skjer circa 900 000 jordskjelv hvert år. Vi er med andre ord i bevegelse. Det skal jo være så bra. (Doubting Thomas, Mark Tansey igjen, til høyere.)

Under, Doris Salcedos verk, Shibolleth, fra en utstilling i Tate Modern der hun fikk brutt opp gulvet i turbinhallen. Shibolleth stiller spørsmål ved de nokså shaky fundamentene den moderne vestlige kulturen er bygget på.

Salcedo peker i særdeleshet på vår lange historie som rasister og kolonialister. Historien om rasisme, sier hun, løper parallellt med historien om det moderne og er dens ufortalte og mørke side.

Shibboleth er et tegn, en frase eller en måte å bruke språket på, en slags test som viser om du tilhører en bestemt sosial gruppe eller klasse, om du er «inne». En Shibboleth blir brukt til å ekskludere de som ikke kjenner kodene.

Ved å bryte opp gulvet i Tate Modern laget Salcedo ett brudd i et av modernitetens ypperste symboler.

Og så et menneske som prøver å få med seg hva som skjer, når neste skjelv kommer, eller om det blir fred.

Og med de varmeste tanker til alle som prøver å få livet til i ruinene etter

rystelsene på andre siden av kloden, for påsken og for all tid framover.


mark tansey

mars 2, 2010 § Legg igjen en kommentar

I dag går det også temmelig tregt. En side so far, halvannen. Men det gjelder å ikke gi seg. Bare få det ned på papiret. Slenge det ut. Så få jeg i hvert fall noe å stryke i. Når jeg har gjort det kan det hende jeg står igjen med en flik. Selv om det jeg skriver er idiotisk, banalt og kørka og flaut, så handler det om å skaffe seg noe å hugge i. Det kunne vært fint om alt var fint med en gang, alltid. Det kunne vært fint å gjøre noe annet i grunnen. Male, lage et fat, det virker tross alt mer konkret, eller bare måke snø. Kanskje helst det. Lage en vei. Noe målbart og nyttig og umiddelbart. Gå på den. Fram og tilbake. Hmm. Den virker. Den gjør det den skal. Ingen undertekst. Ingen ubevisst tekst. Ingen dobbeltbetydning. Deilig. Jeg gleder meg til våren og hagen og legge meg sliten om kvelden med jord under neglene. Gartner, det kunne vært fint kanskje. Hele tiden. Få betalt for det. Klippe gresset. Drepe snegelene. Flytte stein. Vanne etter at solen går ned.

Men altså, først, for å få råd til alt det, springe rett mot ordene, rett inn i ordenes mørke og se.

Mark Tansey har malt bildet av en som gjør det. Over. Jeg har sett bildene hans i virkeligheten.

Where Am I?

You are currently browsing entries tagged with mark tansey at torunlian.