alle mine døde / dead heroes in wonderland

august 20, 2013 § Legg igjen en kommentar

d6bb7b3cc3ea456e1dbea19e27876237

055fee24fd836cdd1e414d912a1b0c3a

tumblr_mb5g0wxFo51qz5q5oo1_500

5f4a20edfdfb32910eca69eede3b27ef(first pic from LarryNicosiaPhoto, others unknown)

 

sans soleil / chris marker / 1983

august 18, 2013 § Legg igjen en kommentar

tumblr_mpm4trIHHb1szpm73o3_500

tumblr_mpm4trIHHb1szpm73o2_500

tumblr_mpm4trIHHb1szpm73o4_500

tumblr_mpm4trIHHb1szpm73o5_500

tumblr_mpm4trIHHb1szpm73o6_500

tumblr_mpm4trIHHb1szpm73o1_500

Ja, Fru Clemet

februar 22, 2013 § 3 kommentarer

… jeg burde skrevet. Jeg trenger mat og klær også i dette året. Jeg burde skrevet en suksess, men jeg vet ikke hvordan jeg skal få det til. Jeg burde tenkt ut plottet til en best-seller. Det måtte vært en krim. Men jeg greier liksom ikke helt å skaffe fot for det. Jeg er redd for at jeg har mindre lyst å skrive krimroman enn tjene penger, eller, for å være ærlig, jeg tror ikke jeg kan skrive krim en gang. Jeg har ikke talentet. Antagelig. Så å late som om det å skrive eller ikke skrive krim er et valg jeg faktisk tar, utfra en mulighet jeg faktisk har, er så løgnaktig som en badeand som kvekker. Jeg hadde glatt og uten forbehold og ettertanke skrevet en krim, akkurat nå, hvis jeg hadde kunnet. En som alle ville ha med seg i påskefjellet eller på sommerferie. En som alle hadde lest i hvis de fikk sitteplass på T-banen. En som ga meg dobbeltsider i avisene og gratisturer til Amerika fordi de ville oversette marerittet til alle språk i universet. For den skulle være skikkelig forferdelig. En grusom kriminalroman som alle ville elske nettopp fordi den var så fæl. Den skulle inneholde litt incest, litt mer pedofili, en ubedt gjest som alltid kommer nattestid, en mulig varulv som så ut som en bodybuildet mann, en modell og outrerte seksuelle situasjoner mellom dem og en av pavens kardinaler. Helten skulle ikke være detektiv, men en som obduserer lik. Selvfølgelig. En sånn som skjærer dypt og inderlig i det som er igjen av oss, til slutt, når vi er tømt for liv, for der å finne sannheten om sannheten om sannheten. Om hvem som gjorde hva med hvem, men, surprise, surprise, ikke egentlig. Det er litteratur som virker noenlunde kompatibelt med lesernes behov i denne tiden.

Eller jeg skriver seks bind om meg selv, mitt eget elendige og trivielle liv, på en måte som gjør at alle kjenner seg igjen. Jeg henger ut familie og venner, kler helt av meg selv i tillegg, for å rettferdiggjøre jeremiaden, og hvis nødvendig, dør jeg, på mistenkelig vis, ikke inne i avisene et kjedelig sted, men på forsiden, for så, endelig, å få velsignelsen, opplagstallene som vokser inn i himmelen.

Så ligger jeg der da, naken, under et laken hos obdusenten i kriminalromanen jeg kanskje heller burde skrevet, hvis jeg bare hadde kunnet. Der blir det opp til ham å skjære meg i fillebiter og finne ut om jeg døde en naturlig, eller helst en unaturlig død, den gang jeg ennå levde og trengte vann og brød og litegranne vin og ekvipering. Jeg selv ville omsider være befridd for den slags platityder og banaliteter som død eller liv og appetitt og kuldegrader. Jeg ville ligge der og tjene uhorvelig med penger. Til ingen arvinger en gang. Domage.

Kulturfolk er jo nesten utelukkende interessert i penger, sier Kristin Clemet. Ja, fru Clemet, det er normalt å være interessert i penger, også når du ikke har så mye av dem. Det er normalt å få betalt i andre kretser enn kulturens.

e142edf8340c9ba319c5b49e3d816a36

f0aecdaa9310a9898129f4dbe8feeb6f

blå, blå bøker …

februar 22, 2013 § Legg igjen en kommentar

6e16f1d5c9854554042c2ef73e5e5a99

591998405e4f8abdb510059f76744221

ec08d06b37e3638b39bffb8d6eec364c

ruin # 1

januar 6, 2013 § Legg igjen en kommentar

rommene der vi skulle kommet i orden når verden ble ubegripelig, uutholdelig forvent, og vi ikke lenger greide å holde oss, men sa det som vi så det var, merket det på kroppen, kjente det i hodet: det faller fra hverandre, det glipper, det henger ikke sammen, den ene hendelsen følger ikke riktig og naturlig på den andre som høsten etter sommer, føyer seg ikke inn i verken den store eller den lille sammenhengen, men er uten mening og vilkårlig. eller kanskje nettopp ikke …

tanken skal ikke rives mellom utkanter i paradoksene særlig lenge før den griper etter eneste mulig forklaring: sammensvergelsen. det var du alene, mot de andre. i disse rommene. der den gode viljen så ofte kom til kort. nå ligger bygningene kan hende og drømmer om å være slott. eller om å gå helt og fullstendig til grunne. forsvinne. for godt.

196258496232358287_PfeaIcNG_c

88735055128391124_juJmY90c_c

2062086280105101600S600x600Q85

St. Lawrence State Psychiatric Hospital, www.mylifeintreatment.com
Psychoterapy, Steven Bley
Whittingham Asylum,  Asylum Pictures

verdens undergang er avlyst

januar 3, 2013 § Legg igjen en kommentar

den står antagelig til påske. vi kan puste ut og ta opp våre gamle og ikke fullt så totale, fullt så vakre og fantastiske bekymringer igjen. de små. tullesmertene, tøysevondtene, gnagsårene på sjelene, allergiene og liktornene, været, de andre. alle de andre menneskene som alltid går i veien. eller bekymringen for selv å være en som går i veien. den vondeste bekymringen av alle. den som får en til å sette seg i vinduet og ikke bare se utover, lure, men tenke på å hoppe, gjøre alvor av det, falle, den som får en til å gå ut på balkongen og stirre ned på bakken der en like gjerne kunne ligget, hvis en våget, og ikke lenger være en som var til plage, en som opptok plass for andre, en som opptok for stor plass i forhold til hvordan en har følelsen av at en er laget. for stusselig, for liten, for trang i hodet. så uanseelig og vanlig og uviktig at en står i fare for å forveksle seg selv med en tilfeldig annen når en er der ute og tilfeldigvis tar toget. eller en kan komme til, av vanvare, å gå fra sin egen skikkelse mellom reolene i kolonialene. og om en ikke blir borte der, forsvinner, fordi en nesten ikke finnes lenger, mellom kakao og hvetemel, er det lett å komme til å miste seg på veien hjem fra byen. i en ukjent, navnløs gate. men på en annen side, det er antagelig vanskelig å miste noe som er så nær som ingen. det er umulig, så en får drasse på seg selv opp trappen, gjennom døren, og inn i leiligheten som en bor i, og bort til vinduet, eller en får ta en tur ut på balkongen. og løfte hodet, litt, litt til hvis en er heldig, så en ser, får øye på en nabo som tenker på det samme, og kommer på at en er nokså viktig likevel. en må redde noen. en av de andre. fra å hoppe. falle. for fristelsen. på grunn av en misforståelse. en mørk forvrengning. inne i hjernen.

vikenti-nilin-from-the-neighbours-series-gaiety-is-the-most-outstanding-feature-of-the-soviet-union-1352909714

vikenti-nilin-from-the-neighbours-series-gaiety-is-the-most-outstanding-feature-of-the-soviet-union-1352909698

vikenti-nilin-from-the-neighbours-series-gaiety-is-the-most-outstanding-feature-of-the-soviet-union-1352909687

vikenti-nilin-from-the-neighbours-series-gaiety-is-the-most-outstanding-feature-of-the-soviet-union-1352909737

vikenti-nilin-from-the-neighbours-series-gaiety-is-the-most-outstanding-feature-of-the-soviet-union-1352909757bildene er fra serien Naboer, 1993, av Vikenti Nilin.

tre horisonter

september 21, 2012 § Legg igjen en kommentar

ukjent horisont

yuu sakai

elinor scott

den ligger der så stille og fin og krummer seg så vidt. jeg har alltid vært redd for at den skal gå i stykker. ryke. som en snor.

Where Am I?

You are currently browsing entries tagged with melankoli at torunlian.