natt, men ikke som i stummende mørke

januar 22, 2012 § Legg igjen en kommentar

The Pond, Pastoralis & Road into the Valley by Moonrise av Edward Steichen. Perfekte steder og tider for natten å være natt i. Det finnes andre steder også, som i et dikt, i poesi, i Novalis’ Hymne til Natten er det fint å være natt, eksempelvis.

Must the morning always return? Will the despotism of the earthly never cease? Unholy activity consumes the angel-visit of the Night. Will the time never come when Love’s hidden sacrifice shall burn eternally? To the Light a season was set; but everlasting and boundless is the dominion of the Night. — Endless is the duration of sleep. Holy Sleep — gladden not too seldom in this earthly day-labor, the devoted servant of the Night. Fools alone mistake thee, knowing nought of sleep but the shadow which, in the twilight of the real Night, thou pitifully castest over us. They feel thee not in the golden flood of the grapes — in the magic oil of the almond tree — and the brown juice of the poppy. They know not that it is thou who hauntest the bosom of the tender maiden, and makest a heaven of her lap — never suspect it is thou, opening the doors to Heaven, that steppest to meet them out of ancient stories, bearing the key to the dwellings of the blessed, silent messenger of secrets infinite.

Så døde han da han var bare tjueni, slik som de gjorde da, de store, på sanatorium. Men det har jo kommet andre, og ikke heller så helt få, som også har bedrevet nattens poesi. Siden.

Nice? – Og det fortsetter til evig tid. – Det var noe sånt han ville si, Novalis, at evigheten ligner mer på natten enn på dagen. – Hva vet vi? Som står opp klokka åtte og går på jobb, går hjem igjen og sovner inn til TV-krim etter TV-krim. Og får vi ikke sove i ett, til neste morgen blir vi helt forstyrret og går til legen. Vesentlig at de fotograferer, dikter, synger natten, fortsetter, de som skjønner seg på den slags. Mystisk. Vil nødig stille uopplyst og uforberedt etter den siste dagen hvis det viser seg, det som Novalis mente, å være riktig. (Og at dagen, den vi sverger til, var ikke like viktig.)

Advertisements

ikke så mye gir meg lyst til å røyke igjen, men …

oktober 15, 2010 § 5 kommentarer

denne, On That First Day of Autumn, gjør det faktisk. Våkne en morgen, før vinter, og ikke ha noe annet å gjøre enn å ta en sigarett. Røyke den. Alene. Me and my cigarette and f***k the rest. Ta på frakken og gå og sparke i løvet, alene, i Frognerparken. Røyke igjen. Nyte avhengigheten. Være den fortapte. Den som kjenner noe. Følsom. På en måte.

Her lå en video, On that first day of autumn, Krystal Warren …

… men så var det noen som la ny og slick lyd på de utsøkte bildene og den ble noe helt annet og knapt så «inspirerende». Jeg tok den vekk. Forget it.

loveletter

august 16, 2010 § Legg igjen en kommentar

tallerkenfortelling

mars 7, 2010 § Legg igjen en kommentar

Min hovedkarakter i boken om mordet, (eller var det ikke et mord likevel?) heter Ellen, det gjorde farmoren min også. Det finnes ingen likheter mellom dem. Ikke en gang helt marginale. Jeg bare liker navnet. Eller det kjennes i hvert fall ikke helt fremmed ut. Det kjennes faktisk mindre fremmed ut enn mitt eget. Og det var ikke en gang sånn at jeg brukte det da hun levde. Jeg kalte Ellen for farmor, og jeg kjente ingen andre som het det. Jeg likte farmor. Plommene? De er fra farmors pyntetallerken. Den hang på veggen i kjøkkenet hennes. Du kunne se på den og ut i noe annet. Dra gjennom den til et annet sted. Drømme. Det gjaldt for middagstallerknene vi hadde hjemme også. Den blå kinesiske tallerkenen, Blue Willow eller piletresmønsteret. Du spiste opp og så kunne du sitte å se ut  i eventyret mønstret var tatt fra. Eventyret om den kinesiske mandarinens datter Koong-See som forelsket seg så håpløst i farens sekretær Siang-Lee. Mandarinen bodde i en underskjønn hage der de to traff hverandre i dyp hemmelighet. Men det hadde jo ikke vært et eventyr om det ikke var for at Madarinen oppdaget dem og for at han hadde lovet bort datteren sin allerede, og det til en søkkrik Hertug. Mandarinen satte opp et gjerde tvers over gressplen og gangsti for å holde sekretæren borte fra datteren. Han bygget et lite hus tett inntil sitt eget der hun ble holdt fanget. Men det lykkedes selvsagt de unge å flykte over broen midt i tallerkenmønsteret. De skal være to av de tre skikkelsene på broen. De gjemte seg i huset til Koong-Sees terne, men det var ikke trygt, så de flyktet nedover floden i båt så fort de fikk en anledning. De fant seg et sted langt borte der de de kunne leve i fred og elske hverandre, men ikke for alltid. Eventyret har ingen lykkelig avsluttning i timelig forstand. Siang-Lee ble etterhvert en anerkjent forfatter, jeg vil tro han skrev kjærlighetsdikt, og gjennom disse fant Hertugen Koong-See var lovet bort til, fram til dem. Hertugen og hans soldater drepte Siang-Lee. Da styrtet Koong-See til sine gemakker, gikk inn og satte fyr på dem. Hun omkom i flammene. Heldigvis grep gudene inn. De omskapte Koong-See og hennes elskede sekretær til to udødelige duer som et bilde på deres trofasthet. De nesten kysser hverandre på himmelen midt i mønsteret. På den kinesiske tallerkenen er de fleste av scenene i eventyret avbildet, forbudt kjærlighet, flukt, lykkelig kjærlighet, voldsom avsluttning. Tallerkenene jeg spiste på hele oppveksten fortalte meg altså flere ganger om dagen en ekte romantisk tragedie. En slags indoktrinering.

for søndags skyld

februar 21, 2010 § Legg igjen en kommentar


gamle bøker er ikke så tøffe, men elegante.

klikk på sidene for å lese.

Where Am I?

You are currently browsing entries tagged with romantisk at torunlian.